Tales of the punkab, F.A. Steel
En gang så fantes det et spurvepar som begge var blitt eldre. Men til tros for årene fortsatte hann spurven å feste som da han var ung og han tedde seg som en damenes herre.

En dag kastet han øynene på eng spurv, og han bestemte seg for å gifte seg med henne, for han var trett av sitt gamle kjedelige liv. Bryllupet var storslått, bortsett fra at den gamle fru spurv syntes det var for mye støy, så hun snek seg unna og satte seg alene på en gren under en kråkes reir hvor hun var sorgfull.

Mens hun satt der begynte det å regne og etter en stund rant vannet gjennom redet og traff hennes fjær, men hun var for trist til å bry seg, hun ristet litt på seg og trakk vingene enda tettere rundt sin skrøpelig kropp. I reiret var det noe stoff som kråka hadde lagt der, vannet gjorde at alt ble farget og så de dråpene som falt ned på henne og snart så hun ut som en påfugl der hun satt.

Da hun omsider fløy hjem, men den nye spurvefruen misunnelig og hun spurte henne hvordan hun hadde funnet en slik vakker kjole. ”Jeg dro til et fargekar,” sa den gamle kona.” Den nye bruden bestemte seg for at dit skulle hun også. Hun kunne ikke tåle at gamla var bedre kledd enn henne selv. Hun kunne ikke vente og dro avgårde i det samme, hun hev seg ned i et kar uten å sjekke om det var varmt eller kaldt. Hun ble skåldet og var halvkokt da hun kom seg ut av karet. I mens fløy den gamle brudgommen rundt for å finne henne, og du kan tenkte deg han gråt bittert da han fant henne halvkokt og fjærløs. Han fikk vite hva som hadde skjedd, han løftet henne forsiktig opp med nebbet og fløy hjemover. Da han krysset en stor elv som lå framfor huset, kikket den gamle kona ut vinduet. Da hun fikk se den stakkarslige unge kona, kunne hun ikke la være å le. Mannen ble rasende, han åpnet nebbet og sa: ”Stopp det der, du skamløse gamle kone.” Selvfølgelig, da han åpnet nebbet for å snakke, falt hans kone ut og ned i elven og druknet.

Spurven ble så fra seg av sorg at hun plukket av seg alle fjærene til han så ut som en pløyd åker. Han satte seg i et tre og gråt. Treet ville vite hva som var i veien og spurven sa:

Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, jeg barberte meg i sorg.

Da treet fikk høre dette, ble også det sorgfullt, det slapp alle sin blader og sitt løv. En bøffel kom gående for å søke skygge i varmen. Da han fikk se at treet bare var grener, ville det vite hva som hadde skjedd. Og treet sa:
Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, jeg felte mine blader. ”Å kjære”, sa bøffelen, ”så trist. Jeg må også sørge.” Den gråt og bar seg og hev av seg hornene. Etter en stund ble han tørst og hun gikk til elven for å drikke. ”I all verden”, utbrøt elven, ”hva har skjedd? Hvor er dine horn?”

”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, og jeg mistet mine horn. ”
”Forferdelig”, sa elven, og begynte å gråte så mye at vannet ble salt.

Etter en stund kom det en gjøk for å bade i elven, den ropte ut: ”Hva er galt? Du er salt som tårer elv.” Elven sa da:

”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer.” ”Å kjære”, sa gjøken. ”Så trist, jeg må også sørge.” Den plukket ut et øye og dro til en grønnsaks handler og satt der på trappa og gråt.

”Hva har skjedd?”, sa Bhagtu, butikk eieren. Gjøken tørket sitt ene øye og sa:
”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer, gjøken blindet sitt ene øye.” ”Så hjerteskjærende”, ropte Bhagtu, ”Det er den meste hjerte smerte fortellingen jeg har hørt. Jeg må også sørge.” Han gråt og skrek og slo på sitt bryst så han ble gal. Dronningens tjenestepike kom for å handle, han ga henne paprika istedet for tomater, løk istedet for hvitløk. ”Hva er dette Bhagtu?”, spurte tjenestepiken, ”du oppfører det rart.”

”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer, gjøken blindet sitt ene øye. Bhagtu har mistet forstanden.” ”Så trist”, sa tjenestepiken. ”Denne verden er forferdelig, alt går galt.” Så begynte å klage og bære seg mot alle hun traff, helt til dronningen spurte: ”Hva er det som plager deg?” ”Det er den samme gamle historien, alle føler seg elendige og jeg mest av alle. Forferdelige nyheter.
Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer, gjøken blindet sitt ene øye. Bhagtu har mistet forstanden. Tjenestepiken bare klager.” ”Det så sant!”, gråt dronningen, ”så sant! Verden er i tårer! Det eneste man kan gjøre er å prøve å glemme det.” Så begynte dronningen å danse så hardt hun kunne.

Etter en stund kom prinsen og fikk se dronningen svinge seg rundt. ”Hvorfor gjør du dette mor?” Dronningen sa:

”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer, gjøken blindet sitt ene øye. Bhagtu har mistet forstanden. Tjenestepiken bare klager. Dronningen danser for å glemme.” ”Om det er slik, skal jeg også sørge!”, sa prinsen. Han grep en tamburin og begynte å slå vilt rundt med den.

Kongen hørte alt bråket. Han kom inn og spurte hva som var i ferd med å skje.

”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer, gjøken blindet sitt ene øye. Bhagtu har mistet forstanden. Tjenestepiken bare klager. Dronningen danser for å glemme. Prinsen trommer og trommer.” ”Hør! Hør!”, sa kongen, ”Det er slik det skal gjøres.” Han grep en sitar og begynte å spille som om han var gal. Og mens de danset og spilte, sang tjenestepiken:

”Stygge fru ble malt
Unge fru falt
Fru spurv døde, herr spurv barberte seg, treet felte sine blader, kua mistet sine horn, elven gråter salte tårer, gjøken blindet sitt ene øye. Bhagtu har mistet forstanden. Tjenestepiken bare klager. Dronningen danser for å glemme. Prinsen trommer og trommer. Kongen spiller sitar”

De danset og spilte til de ikke orket mer og da var sorgen over.

Comments

comments