For noen år siden var jeg på turne i Oslo. Jeg var tidlig oppe, men likevel for sen. Jeg måtte ta drosje. Etter en stund i drosjen, kom jeg på at vi var på vei til feil skole, det ble en dyr affære.
I begynnelsen av min arbeidskarriere, arbeidet jeg i Halden. Det var skrekkelig, ikke å arbeide der, men å pendle tidlig om morgen. Og når du først satt på toget kom frykten for at du skulle sovne og havne i Sverige i stedet for innenfor norskegrensen. Jeg holdt ut i et og halvt år.
I dag må Isak tidlig opp også. Skoleveien har blitt lengre og dessuten begynner han klokken 0800. Det er ikke mye morgenstund har gull i munn der, geipen henger og lydene som kommer som respons er noen grynt. Det lureste for en foreldre er si minst mulig, kun fungere som klokke og stort sett skygge unna slik at morgen oppleves som en fri halvbane.
Jeg sympatiserer med Hodja i følgende fortelling:
Hodja sa til sin sønn: ”Kom deg tidlig opp om morgen!” ”Hvorfor, far?” ”Fordi det er en god vane. En gang da jeg var tidlig oppe, gikk jeg meg en tur. På veien fant jeg en sekk med gull!” ”Hvordan vet du at den ikke var lagt der kvelden før?” ”Det er ikke poenget! Uansett, den var ikke der kvelden før, da hadde jeg funnet den da.” ”Da er det ikke lykke for enhver å stå tidlig opp. Den mannen som mistet sekken med gull, han må jo ha stått tidligere opp enn deg.”