Måtte Gud velsigne din tunge.

Bruno de La Salle anser stemmen som fortellerens fjerde kvalitet: ”They know their own voice, have mastery of it, and know how to make the voice sing when the emotions sing when the emotions demand it.” (Salle 2004:87) Fortelleren trives best i sitt eget naturlige språk, være seg hvilken dialekt det er. Da kommer den naturlige klangen og rytmen frem. Fortelleren har større kontroll over språkbildene og større mulighet til å improvisere. Språket er en kulturbærer. Et ord bærer ikke bare med seg en lyd eller noen symboler på et ark, men bilder og betydninger og forestillinger. Det levende ordet har sjel, sa filosofen Sokrates i Platons Phaedrus, mens det skrevne ord er kun et bilde. Professor Walter Ong sier at språket i en muntlig kultur manifesterer seg fysisk det er forbundet med energien fra den taltes kropp – det er fylt med håp, ønsker, behov og intensjoner. Det er store forskjeller mellom et muntlig og et skriftlig språk. Ensidighet kan være et typisk trekk på det muntlige, da skriftspråk er langt mer ordrik enn det muntlige. (Ong 1996) Forskeren Martin Lings hevder at talen, stemmen og det muntlige språk har ikke lenger den statusen det en gang hadde, og dette er det hovedsaklig trykkerkunsten ”skyld”.

Speech ../../.. was always considered to be one of the glories of man. In judaism, and also in Islam, we find the doctrine that by Divine Revelation Adam was taught the true language, that is, the language in which the sound corresponded exactly to the sense. This conception of man’s primordial speech as having been the most perfectly expressive or onomatopoetic of all languages is undoubtedly beyond the reach of any philological verification (Lings 1992:15)

I følge den sveitsiske lingvisten Saussure (1857 – 1913) kan man skille mellom to ting i språket, det ene er selve lydbildet (signifier) og det andre er selve konseptet (signified). Dette skillet er videreført i skille mellom langue (språksystemet) og parole – handlingen: å kommunisere. Innenfor denne forståelsen av språk er det tre ting som skjer når et ord blir uttalt. Det første er lydbildet hvor man må være presis i sin uttale slik at det rette lydbildet stemmer med det ordet man ønsker å formidle. Det andre et at dette ordet gir et bilde, som skiller seg fra andre bilder. Og det tredje er at ordet gir en rekke assosiasjoner.

Den britiske fortelleren Ben Haggarty mener det er tre typer språk man bør beherske som forteller: handlingens språk, følelsens språk og det beskrivende språk. Du trenger et vokabular for alle tre språk. Det beskrivende fyller ut historien, men har man dårlig tid bruker du handlingens språk. Handlingens språk driver fortellingen videre, mens følelsenes språk gir lytteren større mulighet for å identifisere seg med fortellingen.

På samme måte som du arbeider med fantasi (se senere), kan stemmen og språket frigjøres ved for eksempel bruk av gobeligo (grammelot). Betegnelsen Grammelot er skapt av commedia dell ’ arte skuespillerne. Det er et ord uten indre mening, et virvar av lyder, som likevel kan illudere meningsfylt tale. Grammelot betyr onomatopoetisk teknikk, som ”ved hjelp av vilkårlige ytringer kombinert med gester, rytme og lyder – er i stand til å formidle et samlet utsang.” (Fo 1992:103) Stemmen i seg selv er et maskinelt system. Her handler det om å projisere stemmen sier Dario Fo: ”Det viktigste er nettopp å lære å projisere stemmen, plassere trykk og vende ordene i munnen, slik at de blir så forståelige som mulig. ”(Fo 1992:278)

Språk og stemme har uttallige muligheter som stammer helt fra antikkens skalder. Noe av det hadde en helt nødvendig funksjonell betydning. Idehistorikeren Trond Berg Eriksen skriver at ”Når folk tenker og taler i ordspill, polariteter, kontraster og lager setninger med rytme, vers og rim, er det rester av gamle hukommelsesteknikker som i tidens løp er blitt til estetiske valgmuligheter.” (Eriksen 2000:13) Disse hadde altså en konkret funksjon som skulle hjelpe oss å huske. Drevne fortellere forteller rytmisk, dette skaper et driv i fortellingen. Rytmen har flere funksjoner. Den skal hjelpe oss å huske historien, det skal være et estetisk rammeverk på historien, det skaper driv i fortellingen, det synliggjør det tekniske ved fortellingen, og det gir tilhøreren mulighet til både distanse og interaksjon.

Det finnes et motiv som går igjen mange steder, både i fortellinger og for eksempel på stavkirker. Dette var motivet av en figur som stikker tommelen i munnen, og straks oppnår en høyere erkjennelse, som når Sigurd Fåvnesbane får fett av dragehjertet på tommelen, stikker den i munnen og forstår fuglenes språk. Det samme bildet har vi av våre barn, de stikker tommelen i munnen, inntil de har lært seg å snakke. Dette er et motiv som dukker opp i mange fortellinger, mange aktører oppnår evnen å forstå fuglenes språk, slik den vise kongen Solomon kunne det. Fuglene symboliserer ofte engler. I følge flere trosretninger og fortellinger “snakker” englene rytmisk, poetisk, gjentagende, og med spesifikke formuleringer. Dette for å skape harmoni. I “bønne ritualer” (som buddhismen) finner vi det samme språket for (igjen) å oppnå harmoni og en høyere erkjennelse. I Islamsk tro, snakket Adam i vers i begynnelsen av skapelsen. Rytmer, vers og regler kan på et vis oppleves som en form for harmoni.

Som rytmer er vesentlig, er også stillheten det. Ödeen skriver om det utelatte og ”luckor” som er likeverdig som det som blir fortalt. (Ödeen 1998) Stillheten er ordenes fødselshjelper.

Å arbeide med stemme og språk vil si å arbeide med betoning, understrekelse, utropstegn, gjentagelse, aliterasjon, følelese (sinne-glede-sorg), beskrivelse, fargelegge, fjerne, hviske, rope, pause og så videre.

Comments

comments