Å arbeide med fortellingens verbale språk er å være i skapende prosess. Som grunnlag har jeg skapt fortellingens bilder og prøver å gi dette en språklig drakt, men ordene blir ikke skrevet ned, ihvertfall ikke i første omgang. Arbeidet med språket starter forsåvidt sent i prosessen, jeg har fortellingen såpass inne at jeg kan fortelle den. Jeg må også fortelle dette frem i prøvende form for å se om det har noen funksjon i det møtet som senere skal oppstå mellom en lytter og en fortellig.

Drivkraften bak dette arbeidet at jeg at støter på et problem. Av en eller annen grunn tiltrekkes jeg av fortellinger som er utfordrende både på det strukturelle og språklige og ”samtidsplanet”. Når jeg faller for en fortelling, så oppstår også tanken på at det er noe galt med dette materialet eller denne samtiden, jeg må inn å korrigere en virkelighet, enten det fortellingens eller samtidens.

Jeg ønsker å gi fortellingen en språkdrakt som kan formidle bildene presist og konkret, med magi og fasinasjon. Dette er vanskelig å strebe etter og jeg sier ikke at jeg klarer det. De erfaringene som ligger nedfelt i fortellingen er ikke alltid like gjenkjenbart for meg og eller jeg må bruke språket for å lete etter dybden i fortellingen. For hva om jeg bytter bort gygre med kjerring, hva gjør det for oss med fortellingen? Hva om jeg bytter trollkjerring med heks eller heks med trollkjerring, hva skjer da? Finnes det ord som er så dyptpløyende at de ikke lar seg endres? Et troll i folkeeventyret er et troll, om du endret det til et lite rosa lykketroll, måtte du revalidere hele fortellingen (selv det egentlig er en knakende god ide å prøve ut.) Troll har lyd, bilde og sin dramaturgiske funksjon på plass, ordet er fylt av seg selv.

Med fortellingen strever jeg etter å skape en fellesopplevelse. Jeg ønsker ikke bare
at hver enkelt skal sitte med sin indre opplevelse, men også at vi får en konkret felles opplevelse. Jeg er nysgjerrig på hva som gjør fortellingen til en fellesopplevelse. Gjøres det gjennom distanserende elementer i fortellingen, som humor, rytmer, regler, brudd, kloke ord som peker direkte ut? Eller er det noe annet?

Dette er tanker fortelleren kan krangle med selv om i uendelig diskurs, men det er viktig å ha denne diskursen med seg selv for å videreutvikle sitt håndverk og sin plass.

Comments

comments