Jeg fikk noen spørsmål på epost og her er hva jeg svarte:
Barn som har tilgang på så mye visuell underholdning (tv, film, teater osv), hvordan har det seg at de likevel lar seg fange av ordene i den grad man ser? (fortellerstunder på skolen er vår erfaring)

Jeg tror det er flere grunner til det. Det ene er materialet man forteller og det som skjer når man lytter til en fortelling. Fortellinger man forteller til barn gir barna en referanseramme til egne erfaringer, de får eksempler som de kan kjenne seg igjen i. Et typisk eksempel er «arr fortellinger», om du forteller om hvordan du fikk ditt arr gir du barnet en anledning til en allmenn innsikt. Om du forteller et folkeeventyr tar de gjerne parti med de minste og svakeste som utsettes for prøver og som ved hjelp av gode hjelpere kommer seg helskinnet gjennom fortellingen og viser hvordan man kan vokse.
Så er det selve fortellersituasjonen. Det ligger en ro over denne situasjonen, man må være stille for at det skal være mulig å lytte til en fortelling. Denne lyttingen og deling av en fortelling skaper et fellesskap. Dessuten er det en enkel situasjon, det er en situasjon som mange mestrer.
Og jeg tror også møte mellom forteller og lytter spiller en vesentlig rolle, fortelleren ser lytteren og tilpasser fortellingen til det møtet som oppstår mellom disse.

Kan det som læres bort i “Muntlig fortelling” overføres til faglig formidling i klasserommet? Altså, tror du man kan bli en generelt bedre formidler av å lære seg fortellerkunsten?

Ja, jeg tror det er mange elementer som kan overføres. Når man forteller en fortelling må denne tilpasses lytteren spontant, og det er en evne som kan tilpasses andre formidlingssituasjoner. Samtidig skal man huske på at i muntlig fortelling brukes det gjerne et annet språk, et mer poetisk språk når det for eksempel gjelder folkeeventyr. Når man forteller personlige fortellinger brukes et veldig konkret språk, eller kanskje noen vil kalle det et referensielt språk. Språket prøver å gjenskape en bestemt situasjon. Jeg tror det aller beste er å bruke små fortellinger inn i annen formidling for å gi elevene mulighet til å erfare og oppleve faget.

Du nevnte under fortellerkurset at det er viktig for deg å bringe frem alle de gode historiene fra norrøn mytologi, og at vi i Norge har det for oss at Gresk mytologi er mer storartet og “bedre” enn den norrøne. (Korrekt meg hvis jeg sier det litt flåsete) Kan du fortelle litt om det?

Dette er kun min erfaring. Det jeg mener er at de norrøne mytene ikke har fått utvikle seg på samme måte som de greske mytene som gjerne brukes som eksempler for ulike situasjoner. Vi forbinder gjerne de norrøne mytene med noe som har stagnert i middelalderen eller som tilhører retorikker vi ofte ikke ønsker å befatte oss med. De norrøne mytene blir sett på som noe som representerer en tid, mens de greske representerer noe allmenngyldig og derfor lettere brukt. Om du tar den norrøne myten «Tors ferd til Utgaard» får du se krefter som er høyst samtidsaktuelle, som kamp mot alderen, eller å løpe om kapp med tanken. Men norrøn diktning er så mye mer enn norrøn mytologi, men det er vanskelig tilgjengelig og flere bør sørge for å gjøre dette materialet tilgjengelig enn kun nyoversettelser i ny og ne. Du har for eksempel fortellingen om Bodvar som vokser opp uten far i Nord Norge og som blir en helt og som ifølge enkelte kilder er den samme som Beowulf. Eller du har grottesangen som forteller om hvorfor havet er salt. Dette handler om to jotnekvinner fra Norge som arbeider som slaver for den danske kongen Frode. Dette er eksempler på noen fortellinger som overhodet ikke kjent utover en liten gruppe med fortellere.

Comments

comments