For lenge siden levde det, bare en dagsreise byen Kyoto, en velstående og ydmyk, og noe naiv mann. Hans kone var død og mannen levde i fred og fordragelighet med sin eneste sønn. Fra morgen til kveld så de ikke snurten av en kvinne, de kjente verken til deres vinnende vesen eller lunefulle humør. I huset var det kun mannlige tjenere og sannheten er at de var så lykkelige som de kunne bli. Noen dager arbeidet de på rismarkene, andre dager dro de ut for å fiske. Om våren kunne de ligge under et blomstrende kirsebærtre. De kunne drikke saké, ja, så mye de ville og bedrive enkle apestreker uten at noen brydde seg. Det var jo ingen som var der hjemme og sa «nei», til hva de enn nå måtte finne på. De kom ofte hjem sent når lanterne lyktene var tent. De bar gamle klær og spiste når det passet dem.
Men livets gleder flyr fort og faren kjente hvordan alderdommen kom krypende. En kveld satt han og røkte på sin pipe og varmet hendene over noe brennende kull. Han ble alvorlig og sa: «Sønn! Det er på tide at du blir gift!» Sønnen ropte ut: «Måtte gudene forby det! Far, hvordan kan du si noe så skrekkelig? Du spøker? Du må spøke.» «Dette er ingen spøk,» sa faren: «Jeg har aldri vært så sannferdig i hele mitt liv, og det skal du snart få erfare.» «Men far, jeg er dødsens redd for kvinner!» «Tror du ikke jeg er det?», sa faren. «Jeg syns synd på deg, sønn.» «Så hvorfor må jeg gifte meg?», spurte sønnen. «Det er naturens gang. Om ikke lenge vil jeg dø og du trenger en kone som kan ta seg av deg.» Tårene sto i den unge mannens øyne da han hørte dette; men alt han sa var: «Jeg kan passe på meg selv.» «Det er det eneste du ikke kan,» sa hans far.
For å gjøre en lang historie kort, det ble funnet en ung kone til mannen. Hun var vakker. Etter at de hadde drukket på tradisjonelt vis, «tre ganger tre» sammen, ble de erklært som mann og kone. Alle forlot dem, slik at de ble stående ved siden av hverandre. Den unge mannen stirret på kona. Han visste ikke hva han skulle gjøre eller si til henne. Han tok kanten på hennes erme og strøk det med sin hånd. Han sa fortsatt ingenting og så tåpelig ut. Kvinnen ble rød, så hvit og så rød igjen og brast ut i gråt.
«Men kjære deg, ikke gjør det.», sa hennes mann. «Jeg antar at du ikke liker meg,» snufset hun «Jeg antar at du ikke syns jeg er vakker.» «Min kjære,» sa han, «du er vakrere enn blomstene i enga. Du er vakrere enn den lille høna i hønsegården. Du er vakrere enn karpen i dammen. Jeg håper du blir lykkelig sammen med meg og min far.» Hun lo litt, tørket tårene og sa: «Ta av deg buksene og ta på deg noen andre. Det er store hull i dem og jeg har sittet og sett på det hele tiden.»
Dette var ingen dårlig begynnelse. Tiden gikk og faren døde. Han etterlot seg en stor formue til sønnen, men det trøstet ikke sønnen som med hele sitt hjerte sørget over faren. Dag og natt satt han ved graven. Han fikk verken hvile eller søvn og hadde lite oppmerksomhet å gi sin kone. Hun laget han den beste mat, men han ble tynn og blek og hun visste ikke hva hun skulle gjøre for han. Omsider sa hun, «Min kjære mann, kanskje du skulle dra til byen Kyoto?» «Hvorfor skulle jeg det?», sa han. Hun skulle til å si: «For å ha noe å glede deg over», men hun skjønte at det ville ikke være passende. I stedet sa hun: «Det er jo nesten som en plikt. De sier at enhver mann som elsker sitt land burde se den vakre byen Kyoto; og så kan du se litt på motene slik at jeg får en ide om hva folk bærer av klær nå for tiden. Jeg er redd jeg er kledd litt gammeldags.» «Jeg har ikke hjerte til å dra til byen Kyoto», sa den unge mannen. «Om jeg kunne, så kunne jeg ikke. Dette er tiden for å plante og nå blir det ikke gjort og vi får ikke noe å leve av.»
Likevel, et par dager senere ba han sin kone om å finne fram hans beste klær for han skulle ut på en reise. «Jeg tenker meg en tur til Kyoto», sa han. «Så overraskende!» sa hun, «Og kan jeg få spørre om hvorfor du har kommet på det?» «Ah, det er jo en plikt», svarte han «Virkelig», sa hun og mer sa hun ikke, for hun var jo fornuftig. Dagen etter dro hennes mann. Allerede mens han gikk avgårde, følte han seg litt bedre og etter en dags reise nådde han byen. Han så mye han undret seg over. Han så slott og hager og marsjerte opp og ned fine gater med butikker. Han stirret så øynene hans var vid åpne og det var hans munn også, for han var en enkel sjel.
En dag gikk han forbi en butikk hvor små speil hang utenfor og glitret i solskinnet. «Å, for noen fine sølvmåner,» sa han til seg selv. Han våget seg nærmere og tok et av speilene. Da ble han hvit som ris og satte seg ned, mens han holdt speilet og stirret inn i det. «Far!» utbrøt han, «hvordan har du havnet her? Takk gudene for at du ikke er død. Selv om jeg kunne ha sverget…. Det spiller ingen rolle nå som du befinner deg her. Du er blek, men så ung som du ser ut. Du beveger leppene, far, men jeg kan ikke høre deg. Du vil bli med meg hjem og leve på den måten som vi pleide? Du smiler, du smiler.» «Fine speil, unge mann,» sa butikkeieren, «Det er de beste å få tak i, og du holder et av de alle beste.» Den ungen mannen niholdt på speilet. Han skalv og hvisket: «Hvor mye?» «Er det til salgs?» Han var redd faren skulle bli tatt fra han. «Selvfølgelig er de til salgs», sa den andre. «Og ikke er det dyrt. Kun to bu. Det er nesten som å gi det bort gratis.» «Kun to bu. To bu.», ropte den lykkelig mannen. Han smilte fra øre til øre and fant fram pengene i en fart. Butikkeieren ergret seg over at han ikke forlangt mer. Men han satte opp et smil og pakket speilet ned i en hvit eske og bandt rundt et grønt bånd.
«Far», sa den unge mannen da han hadde gått et stykke vekk, «før vi drar hjem må kjøpe noe til den unge kvinnen hjemme som du sikkert husker.»
Da den unge mannen kom hjem, fortalte han av en eller annen grunn ikke noe til sin kone om at han hadde kjøpt sin far for to bu i Kyoto og det var her han gjorde en feil.
Hun var lykkelig over gavene hun fikk og hun tenkte med seg selv at hun var lykkelig over å se sin mann i så godt humør, selv om nok syntes at den sorgen var gått raskt over. Hennes mann stjal litt grønn silke fra henne som han la utover en hylle i et lite skap. Der plasserte han den hvite esken med speilet.
Tidlig om morgen og sent om kvelden gikk han til skapet og snakket med sin far. De hadde mang en god prat og de lo hjertelig sammen og mannen var så lykkelig som han ikke hadde vær før. Men hans kone hadde et skarpt øye og god hørsel og hun merket seg endringen hos mannen. «Hva gjør han stadig ved skapet?», spurte hun seg selv, «og hva har han der?» Hun var ikke en som led i stillhet, så hun spurte sin mann om dette. Han fortalte henne sannheten «Og nå er min kjære far hjemme igjen.», sa han. «Hmm», sa hun. «Og var ikke to bu billig?», sa han, «Og er ikke det hele merkelig?» «Veldig billig», sa hun «og meget merkelig; og hvorfor har du ikke fortalt om dette før, om jeg tørr spørre?» Mannen ble rød. Det kunne han ikke svare på. Og med det dro han ut for å arbeide.
Så snart han var ute, spratt han kone opp og hun sprang til skapet og åpnet dørene. «Hva gjør min grønne silke her?», utbrøt hun med det samme. «Men jeg ser ingen kjære gamle far her, bare denne hvite esken. Hva er det han har i den?» Hun tok opp speilet og sa: «For en merkelig flat ting.» og så stirret hun inn i speilet. I et øyeblikk sa hun ingenting, mens gråt hun høylytt. Hun var sint og sjalu og hun var rød over hele ansiktet. «En kvinne!» ropte hun, «Dette er hans hemmelighet. Han har en annen kvinne i dette skapet. En kvinne, en ung, en vakker…. Nei, hun er ikke vakker, men hun tror hun er det. En dansejente fra Kyoto. En med et kraftig sinne, for se hvordan hun fråder, forferdelige ekle beist. Hvem ville ha trodd dette. Stakkars, stakkars meg. Jeg som har laget hans mat og som har reparert hans klær.» Hun kastet speilet ned i esken, slo dørene igjen og hev seg selv ned på gulvet og gråt og sukket som hjertet hennes skulle knuse.
Hennes mann kom inn. Han hadde ødelagt en av sandalene på vei til arbeid og var kommet hjem. Han sprang til sin kone og prøvde å trøste henne og løfte henne opp. «Jeg vil hjem», gråt hun. «Du er hjemme», sa hennes mann, «du er hjemme med din mann.» «For en mann. En mann som har det gående med en annen kvinne i skapet. En stygg og hatefull kvinne som tror hun er vakker. Og så har hun tatt min grønne silke.» «Hva er dette? Unner du ikke far litt grønn silke?» Hun spratt opp og danset av raseri. «Far, far far», skrek hun, «tror du jeg er dum eller et lite barn? Jeg så kvinnen med mine egne øyen!» Den unge mannen visste ikke hva han skulle tro. Han fant fram speilet og pustet lettet: «Der er du far. Ikke se så bekymret ut; smil som meg. Sånn ja.» Hans kone kom som en rasende vind, tok speilet. Så inn i det en gang og kastet det til den andre siden av rommet. Og det ble slik bråk at tjenere og naboer kom stormende til for å se hva som var i veien. «Det er min far,» sa den unge mannen. «Jeg kjøpte han for to bu i Kyoto.» «Han har en kvinne som har stjålet min silke,» gråt hans kone. Det ble stor så hei. Noen holdt med mannen og noen kvinnen, og det ble snakket og diskutert, men ingen av dem våget å kikke inn i speilet for de mente at det måtte være forhekset.
De kunne ha holdt på til dommedag, hadde ikke en av dem sagt. «La oss snakke med fru abbedisse. Hun er en klok kvinne.» Og avgårde dro de. Fru Abbedisse var en gudfryktig kvinne, hun var lederen av nonnene. Hun var enestående i bønn og meditasjon og ikke minst menneskelige affærer. De ga henne speilet og hun stirret lenge inn i det. Omsider sa hun: «Stakkars kvinne!» Så strøk hun over speilet. «Det er helt klart en kvinne. Denne kvinnen har blitt så oppjaget av forstyrrelsene hun har skapt i et godt hjem, at hun har avlagt løftet, barbert sitt hode og blitt en nonne. Hun har nå kommet til rett sted. Jeg vil ha henne her og lære henne opp i bønn og meditasjon. Dra hjem mine barn, tilgi og glem og vær venner.»
Alle va enige i at dette var kloke ord. Den unge mannen og hans kone gikk hjemover. «Det var det jeg sa, det var en kvinne.», sa kona. «Ja, ja, min kjære,» sa den unge mannen. Men han tenkte på faren og hvordan det skulle gå med han, han var verken kjent med kvinner eller religion.