Her en dag skrev jeg om at jeg betraktet muntlig fortellerkunst ut fra tre tilnærminger og skrev om den narrative tilnærmingen. Den andre tilnærmingen er den en som blant annet handler om å arbeide med eget språk, der man ønsker å bli kjent med materialet og ønsker å skape dialog med lytterne. Dette språket er organisk og oppstår som en følge av et møte.
Professor Bjørn Rasmussen skriver at «Det er i dialogsituasjonen vi er i stand til ikke å måle av en virkelighet, men å skape kunnskap (Rasmussen, 2012, s. 30).» Samtaler kan derfor bli viktige for å estetisere fram et meningsfullt verk. På fredag var jeg på en ny samling i fortellerfestivalens kurs om fortelling og Ny musikk hvor vi arbeider i samspill med komponister. I denne kursrekken er den metodiske vekten på å ha samtaler og gi hverandre tilbakemeldinger.
Den russiske språkfilosofen Mikail Bakhtins (1895 -1975) er en naturlig referanse når man arbeider med begrepet dialog (Bakhtin, 1981). Mens Rasmussen hevder at dialogen er viktig for kunnskapsproduksjon, kan Bakhtins teori om dialogen i et ontologisk perspektiv fungere som et væren, dialogen er sentral for menneskets eksistens (Åsvoll, 2006). Dialogen handler om å være nærværende og ha respekt for andre deltakere som er tilstede (Ørvig, 2017, s. 195).
I sosiale samhandlinger er relasjonskompetanse betraktet som en essensiell ferdighet: «Profesjonell relasjonskompetanse dreier seg om å forstå og samhandle med de menneskene vi møter i en yrkessammenheng på en god og hensiktsmessig måte.» (Aas, 2007, s. 45). I relasjonskompetanse ligger det kvaltiter som å kommunisere på en måte som gir mening, evne til å forstå andres opplevelser og en bevissthet knyttet til egne handlinger (Aas, 2007, s. 47).
I Bakthins dialogbegrepet ligger det er nærvær av to stemmer. Bakhtin hevdet at enhver ytring inneholder to stemmer, den som ytrer og den som mottar, dette er adressivitet. Så når vi gir hverandre tilbakemelding, arbeider vi med adressivitetens stemme.
Mange tenker nok at det å være forteller er en ensom solo tilværelse og på et vis er det rett. Men selve utøvelsen av den muntlige fortellerkunsten er en sosial hendelse og jeg mener derfor at den sosiale tilnærmingen bør være en del av innøvelse og utarbeidelse av stoffet. Om man ikke har kollegaer, kan man bruke familie og venner og fortelle deler av fortellingen til. I kursrekken nevnt over fungerer tilbakemeldingen og dialogen godt syns jeg.
Over til noe helt annet, fredag var jeg i studio til Viten og Snakkis og her kan du høre resultat. Ha en god uke og vi leses neste helg.