Fredag var jeg og hørte på ”Me and Robin Hood” med Shôn Dale-Jones. Det er fascinerende og gripende å høre en forteller (det er vel ikke det han kaller seg) som er så sosialt engasjert, han forteller en personlig fortelling hvor han fletter inn anekdoter fra legenden om Robin Hood. Det var flere øyeblikk jeg kjente traff meg, og så hadde han noen gode grep hvor han for eksempel fortalte en hendelsesrekkefølge på tre ”dette var det som egentlig skjedde” måter. Det er ikke bare de sosiale forskjellene som tas opp, men også en forvirring mellom hva er fakta og hva er fiksjon. Selv om forestillingen ofte er veldig rotete og det raser unna, gjerne på en dialekt så du må høre nøye etter, sitter jeg igjen inspirert til å bidra med noe på min måte slik at forskjellene blir litt mindre.
I går var jeg selv og fortalte i et program om filosofi og fortellingen. Jeg møtte opp kl 1200 for å snakke med filosofen jeg har kjent siden jeg var femten år. Da han hørte hva jeg ønsket å gjøre, så jeg hvor mismodig han ble. Jeg har tenkte å ta myten om hvordan Sleipner ble skapt, deretter Fiskekongen og så ”Jeg vil ha saft.” Saken er at jeg tenkte at dette viste hva modig var på tre ulike måter, som var temaet. Misfornøydheten skinte godt utenpå Øyvind, så isteden tok jeg Kong Rød – som jo er langt som et år å fortelle. Men fortellingen sitter i meg som et DNA. Og det ble en god seanse, filosoferingen var herlig og jeg avsluttet med en kort fortelling. Programmet varte 1,5 time. Da jeg kom hjem, sovnet jeg på sofaen, som nok skyldtes en kombinasjon av Kong Rød og noe jeg brygget på.