For meg har sommeren visse ingredienser som gjør sommeren. Jeg merker meg at jo eldre jeg har blitt, jo mer sentimental har sommeren blitt, det er altså visse ting som må være til stede. Jeg prøver å unngå reise utenlands, om jeg ikke reiser på jobb hvilket hender. Men at koronatiden har satt sine begrensninger har ikke vært et savn, sommeren er finest i Norge, uavhengig av vær.

For det første må jeg reise til Hvaler. Det er hovedingrediensen. I 2019 var det eneste året jeg ikke har tilbragt en liten tid på Hvaler, det var en tomhet, sommeren ble aldri det samme.

Å være på Olastranda. En strand jeg var på som barn, som mine barn har vært på. En strand jeg i det minste må besøke hver sommer, hvor jeg ser at stranda blir stuttere og stuttere, det grønne overtar. Å være på Olastranda innebærer to andre viktige elementer som gjør en sommer.

Det er for det første å bade i saltvann. Det er ikke det samme å bade i «bare et vann», det må være saltvann. Saltvannet glir langs huden som fløyel, det er en del av kroppen, jeg mener, vi gråter jo salte tårer. Og så det andre elementet, å ligge på varm svaberg. Det skjer etter å ha badet i saltvann, man legger seg deretter på svaberget og lar sola tørke bort vannet så saltet ligger igjen som et usynlig lag. Svaberget er som et mykt sted å ligge, tiltros for at det er stein man ligger på.

Sommeren har også vært å sitte i båt til Strømstad, men det er det hele fire år siden jeg gjorde og ikke lenger en del av de faste ingrediensene.

Det siste jeg kan nevne som et viktig sommerrituale er softis. Jeg må ha minst en softis hver sommer, ikke noe som later som det er i softis, men en skikkelig en, uten strø og i kjeks.

Comments

comments