Det er søndag og her følger det en søndags-lang fortelling. Om du heller ønsker å lese en kort fortelling for vinter og jul, kan du lese denne her.

Kilde: Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.

Det var en gang et land. Der var det mørkt som i graven; for solen skinte aldri der. Ingen mennesker kunne ha bodd der, hvis kongen ikke hadde hatt en hest med en sol i pannen. Av den lyste det akkurat som den riktige solen på himmelen. Kongen lot solhesten føre gjennom hele landet, og hvor den kom ble det så lyst som den klare dag; men der hvor den ikke var, la mørket seg tykt igjen.

Med ett ble solhesten borte. Nå var det mørkt som den sorteste natt i hele landet og det var ikke hjelp eller råd å finne. Folk visste ikke hva de skulle gjøre, de kunne verken arbeide eller tjene noe og det ble stor nød i landet. Kongen selv ble redd og han dro ut med hele sin hær for å lete etter solhesten.

De dro fram gjennom mørket og kom inn i et annet land, i en skog som var tusen år gammel. Her begynte det å lyse av solen, men liksom gjennom en tåke og så langt de kunne se var det ikke annet enn skog. Tilslutt kom de til en ussel hytte. Kongen gikk inn dit for å spørre om veien. Der satt en mann ved et bord og leste i en stor bok. Da kongen hilste på ham, så han opp. Hilste vennlig igjen og reiste seg.

«Jeg satt nettopp og leste om deg,» sa han til kongen. «Du leter etter solhesten; men det nytter ingenting, du finner den aldri. Jeg skal finne den for deg, om du vil stole på meg. Ta hæren din med deg og reis hjem igjen; der gjør du mer nytte. La bare én bli igjen hos meg.» «Kan du skaffe meg solhesten igjen,» sa kongen, «skal jeg lønne deg rikelig.» «Jeg vil ikke ha noen lønn,» sa mannen; «men la meg nå være i fred, så jeg kan gjøre meg i stand til reisen.» Kongen gikk og vendte hjem igjen med hæren; men én ble igjen; han skulle tjene hos mannen. Trollmannen, for det var det han var, satte seg til å lese i boken igjen og leste til langt på natten.

Neste dag gikk trollmannen og tjeneren av sted. Veien var lang. De hadde alt gått gjennom seks kongeriker og enda måtte de lenger. I det syvende riket var det tre konger som var brødre og de hadde giftet seg med tre søstre. Deres mor het Striga og hun var en fæl og slem trollkjerring. Da de kom dit, gikk de like til slottet og trollmannen sa til tjeneren: «Du kan bli stående her, så går jeg opp for å høre om kongene er hjemme. Det er de som har tatt solhesten; den yngste rir på den.» I det samme gjorde han seg om til en grønn fugl, fløy bort og pikket med nebbet på vinduet til den eldste dronningen så lenge, til hun lukket opp for ham. Da hun så hvor vakker og kjælen fuglen var, ble hun glad i den og begynte å leke med den. «Ak, hvis kongen var hjemme nå,» sa hun, «da ville han like denne fuglen. Men han kommer ikke hjem før i aften; han red ut og skulle se over tredjedelen av riket sitt.»

Nå kom den slemme Striga inn i stua og da hun så fuglen, skrek hun: «Drep den stygge fuglen ellers får du blod på deg!» «Hvorfor skulle jeg få blod på meg, den er jo så vakker og så kjælen?», sa dronningen. «La meg få den,» skrek Striga «så skal jeg snart gjøre ende på den.» Hun ville gripe etter fuglen: men da ble den til et menneske og sprang så fort ut av døren at ingen så den mer.

Trollmannen gjorde seg igjen til en grønn fugl, fløy til vinduet, til den mellomste søsteren og banket så lenge på, at hun lukket opp for den. Så snart fuglen var kommet inn, satte den seg på dronningens hånd, hoppet så opp på skulderen hennes og kjælte for henne. Dronningen syntes det var en morsom fugl og sa: «Akk, om bare kongen var hjemme! Han ville ha blitt glad i denne fuglen. Men han komme ikke hjem før i morgen kveld, han red bort og skulle se over to tredjedeler av riket sitt.»

Så kom Striga inn i stuen: «Drep den stygge fuglen, ellers får du blod på deg!» skrek hun. «Hvorfor skulle jeg få blod på meg?» spurte dronningen, «det er jo en vakker fugl.» «La meg få fatt i den,» skrek Striga, «så skal jeg snart gjøre ende på den.» Men med det samme hun ville ta etter den, ble den til et menneske og var ute av døren, før de visste ordet av det.

Litt etter skapte trollmannen seg om til en grønn fugl igjen og fløy dit hvor den yngste dronningen var. Den banket på vinduet med nebbet så lenge til hun slapp den inn. Den fløy like bort og satte seg på hånden til dronningen var så kjælen at hun syntes hun aldri hadde sett slik rat fugl før. «Om kongen var hjemme,» sa hun, «så ville han nok blitt glad i den fuglen; men han kommer ikke igjen før i overmorgen kveld; han red ut og skulle se over hele riket sitt.»

Med det samme kom Striga styrtende inn. «Drep den stygge fuglen,» skrek hun, «ellers får du blod på deg.» «Hvorfor skulle jeg få blod på meg, den er jo så vakker, og så kjælen,» sa dronningen. «La meg få den,» skrek Striga, «så skal jeg snart gjøre ende på den.» Hun ville gripe etter fuglen; men da ble den til et menneske og sprang så fort ut av døren at ingen så den mer.

Nå visste trollmannen hvor kongene var, og den stien de måtte komme. Han sa til tjeneren han skulle kjøpe mat for tre dager og så skyndte han seg ut av byen. Han ventet en stund til tjeneren var kommet etter, så gikk de begge så fort de kunne til de kom til en bro. Den skulle kongene ri over. De gjemte seg under broen til kvelden.

Da det begynte å mørkne, hørte de noen ri over broen. Det var den eldste kongen som var på vei hjem. Midt på broen lå en bjelke. Den snublet hesten over. Kongen ble sint og skrek: «Den fyren skal henges som har tømret slik en bro!» Nå sprang trollmannen fram og like mot kongen. «Hvordan våger du å dømme en som ikke har gjort noe galt?» ropte han og trakk sverdet sitt. Kongen trakk sitt sverd også; men trollmannen var mange ganger sterkere enn ham og det varte ikke lenge, før kongen falt av hesten og var død. Trollmannen løftet han opp og bandt ham fast på hesten, ga den et rapp så den sprang hjemover, og så gjemte han seg under broen igjen.

Neste dag, da det led mot kvelden, kom den mellomste kongen ridende over broen. Da han så blodet som lå der ropte han: «Her er det noen som er slått ihjel. Hva slags fyr har vært dristig nok til å være konge i mitt sted?» Nå kom trollmannen fram. «Hvordan tør du kalle meg det?» sa han og truet kongen med sverdet. «Nå skal du dø; verg deg nå så godt du kan!» Kongen verget seg; men det hjalp ikke, trollmannen var sterkere og hadde snart gjort ende på ham. Så bandt trollmannen den døde kongen fast på hesten, og så lot han den springe hjemover. Så gjemte han seg under broen igjen.

Den tredje kvelden, det var alt blitt mørkt, kom den yngste kongen ridende på solhesten. Han red fort; for han hadde vært lenge på veien. Da han så blod på broen, ropte han: «Hvem har våget å dømme i mitt sted!» I det samme sto trollmannen for ham med sverdet dratt og ville hugge til ham. «Ja vel!» sa kongen, han trakk også sverdet sitt og verget seg tappert.

Det hadde ikke vært noen sak for trollmannen å vinne over de to eldste brødrene; men det var ikke så lett å rå med den yngste; for han var den sterkeste av dem alle tre. De sloss så svetten rant; men ingen ville gi seg. Sverdene gikk snart i stykker. «Sverdene duger ikke lenger,» sa trollmannen, «kom skal vi gjøre oss til hjul og trill nedover bakken og se hvem som kan knuse den andre.» «Ja, la oss det,» sa kongen, «jeg vil være et vognhjul, så kan du være hva slags hjul du vil.» «Nei, du kan være hva du vil; men jeg vil være et vognhjul,» sa trollmannen. Han var klok. Og kongen måtte gjøre som han sa.

Så gikk de oppover bakken, og da de var kommet opp, gjorde de seg til hjul og trillet nedover. Vognhjulet rullet hardt, og trillet like inn i det andre hjulet så det knaket og braket og fløy i mange biter. Da ropte trollmannen; for det var ham som var vognhjulet: «Nå er det forbi med deg! Jeg har vunnet!» «Å, nei, kamerat!» sa kongen, han var det andre hjulet, «du har bare klemt fingrene mine. Men nå skal vi gjøre oss til ildsluer, og den som kan brenne opp den andre, den har vunnet.» «Jeg vil være en rød lue, så kan du være en hvit.» «Nei,» sa trollmannen, «du kan være en hvit lue, så er jeg en rød.»

Dermed skapte de seg om til to ildsluer og brente hverandre; men ingen fikk brent den andre opp. Mens de sto der på veien og brente, kom en gammel tigger gående. Han hadde langt, hvitt skjegg og en stokk i hånden. «Du gamlefar!» skrek den hvite luen, «gå eter vann og slå det på den røde lue, så skal du få en skilling av meg.» Men den røde luen skrek: «Du gamlefar! Du skal få en daler av meg, hvis du vil slå vann på den hvite lue.» Tiggeren ville heller ha en daler enn en skilling, så han gikk etter vann og slo det på den hvite lue. Nå var det forbi med kongen. Trollmannen tok hesten ved grimen og satte seg på den, og da han hadde sagt takk til tiggeren og gitt ham daleren, red han av sted med tjeneren.

På slottet var det en stor sorg over kongene som var drepte. Alle stuer og ganger var trukket med sort, og det var bare jammer og gråt å høre. Men mens de andre gråt og bar seg, tok Striga de tre døtrene sine, satte seg på en ildrake og fór med dem av sted gjennom luften.

Trollmannen og tjeneren var alt kommet et langt stykke på veien, slik hadde de fortet seg; fro de var redd for Striga. De reiste lenge uten å treffe folk. Maten de hadde kjøpt i byen var det ingenting igjen av, og de visste ikke hvor de skulle få noe å spise.

Så kom de til et epletre. Det var så full av frukt at greinene hang like ned på jorden, og eplene luktet så deilig og så så vakre ut at de måtte få lyst til å spise dem. Tjeneren ble glad da han så dem og ville straks plukke noen. «Rør ikke treet!» ropte trollmannen, han tok sverdet sitt og hugg dypt inn i stammen på treet, og da fløt det blod ut av det. «Nå hadde det vært ute med deg,» sa han til tjeneren, «hvis du hadde spist av eplene; for dette treet er den eldste dronningen som Striga har plantet her for å gjøre ende på oss.» Tjeneren var glad over at han hadde frelst livet, og han tenkte han vel snart kom til et annet sted hvis han kunne få noe å leve av.

Det varte ikke lenge, så kom de til en kilde. Vannet i den var så rent og klart og deilig, så de syntes det skulle være godt å drikke litt. «Kan vi ikke få mat,» sa tjeneren, «så kan vi da i det minste slukke tørsten.» «Drikk ikke av vannet!» ropte trollmannen og hugg sverdet sitt i kilden; men med en gang ble vannet fullt av blod, så det gikk i store bølger. «Det var den mellomste dronningen,» sa trollmannen. «Striga satt henne her for å gjøre ende på oss.» Tjeneren var nok både sulten og tørst; men han var glad han hadde sluppet fra det med livet.

En stund etter kom de til et rosentre. Det var rødt av roser, og de kunne kjenne den deilige duften av dem lang vei.
«Nei, så deilige roser har jeg da aldri sett,» sa tjeneren, «jeg vil plukke noen av dem, så har jeg da i det minste noe å lukte på.» «Rør dem ikke!» skrek trollmannen og hugg til rosentreet med sverdet sitt og straks fløt det blod av det, akkurat som om han hadde hugget et menneske. «Det var den yngste dronningen,» sa trollmannen, «Striga hadde plantet henne her for at hun skulle ta livet av oss.»

Da de var kommet litt lenger, sa trollmannen til tjeneren: «Nå er den verste faren over, for nå kan ikke Striga selv gjøre oss noe lenger; men hun kan sette andre etter oss, så vi er ikke sikre alikevel.» I det samme kom en liten gutt gående med en grime i hånden. Han sprang under hesten og rørte ved den med grimen, og med en gang var trollmannen ned av hesten og gutten oppå den, og så red han av gårde i fullt trav. «Jeg tenkte nok det skulle gå slik,» sa trollmannen. «La oss skynde oss etter gutten og få fatt i ham,» sa tjeneren. «Jeg skal nok få fatt i ham,» sa trollmannen, «du kan bare gå videre fram gjennom seks riker og vente på meg der, til jeg kommer.»

Nå gikk de hver sin vei. Trollmannen gikk etter guten. Han nådde ham snart igjen, og han gikk på veien og så ut som en annen vandringsmann. «Kan du passe hester, så kan du komme til meg og passe denne hesten for meg. Jeg skal lønne deg godt,» sa gutten. Det ville vandringsmannen gjerne, og så fulgte han gutten hjem. Trollmannen passet nå hesten, og det gjorde han så godt at gutten var riktig fornøyd med ham. Han ville nok gjerne ha gått av gårde med solhesten, men det torde han ikke; for gutten var også en trollmann.

Nå ville gutten gjerne ha til kone en prinsesse som bodde på et slott som sto på et lindetre langt ute i sjøen. Han gjorde alt mulig for å få henne; men hun ville verken med det gode eller det onde.

En dag sa gutten til trollmannen som tjente hos ham. «Gå ned til stranden. Der ser du et stor lindetre langt ute i sjøen: på det treet står et slott, og i slottet bor en prinsesse. Kan du føre henne med deg hit til meg, skal jeg lønne deg godt; men kan du det ikke, går det deg galt.» Den trollmannen som var tjener måtte gjøre hva hans herre sa. Han fikk seg en båt. Den pakket han full av bånd og tøyer og allslags stas, og så reise han som kramkar ut til slottet som sto på lindetreet.

Da han kom i nærheten av treet, hang han ut de vakreste tøyer og bånd, for at de skulle se dem fra slottet. Prinsessen sto og så ut av vinduet og fikk øye på båten og all stasen som var i den. «Gå ned til den båten,» sa hun til piken sin, «og spør om de vil selge noen av de vakre båndene og tøyene.» Piken gikk og spurte. «Jeg selger ingenting,» sa kramkaren, «hvis ikke prinsessen selv kommer og tar ut det hun vil ha.»

Piken gikk tilbake og fortalte hva kramkaren hadde sagt og så måtte prinsessen selv gå ned. Hun gikk opp i båten og tok all den stas hun syntes best om og hun tinget og hun prutet og hun merket ikke at kramkaren hadde snudd båten og rodde mot stranden igjen. Da hun var ferdig og skulle til å gå ut av båten, så hun at det var for sent. «Jeg vet nok hvor du fører meg hen,» sa hun. «Du fører meg til den trollmannen som har fridd til meg så mange og ganger og som jeg ikke vil ha. Ja, nå får jeg finne meg i det.»

Da trollmannen hørte det, begynte han å godsnakke med henne og ba henne å få vite av mannen hvor han hadde styrken sin. Visste de det skulle de bli fri.

Da trollmannen kom hjem og hadde utrettet ærendet sitt så godt, ble det stor glede på ham som skulle ha prinsessen. Han visste ikke hva han skulle finne på for å glede og more henne og da hun tigget og ba ham om å fortelle henne hvor styrken han var, kunne han ikke la være å si det; men hun måtte love å ikke si det til noen. «Langt borte i skogen står et tre,» sa han, «under treet går det en hjort, i hjorten er en and, i anden et gullegg, og i gullegget er styrken min; for der er hjertet mitt.» Så snart prinsessen hadde fått vite dette, fortalte hun det til trollmannen og han var ikke sen. Han gikk ut i skogen, skjøt hjorten, tok egget ut av anden og drakk det ut. Nå hadde den andre trollmannen mistet styrken sin og den første hadde fått den. Prinsessen reiste hjem igjen til slottet på lindetreet, og trollmannen tok solhesten og red av sted med den. Han reiste langt, før han kom til det mørke landet, hvor tjeneren ventet på han. Her hadde folk levd i mørket hele tiden; men da solhesten kom igjen, ble det med ett så lyst som dagen. Skog og mark ble grønne og alle folk ble glade; det var som om de alle hadde fått nytt liv. Kongen visste ikke hvordan han skulle lønne trollmannen. Han ville gjerne gi ham halve riket. Men trollmannen sa: «Jeg vil ikke ha noen lønn. Styr riket ditt selv, som rett og riktig er. Jeg drar hjem igjen til hytta mi.»

Dermed tok han farvel og gikk dit hvor han kom fra.

Comments

comments