Sola har fascinert oss, vi er avhengig av dens nærvær, samtidig som vi også frykter den. Sola presenterer et måtehold, verken for mye eller for lite duger.
Følgende vil jeg presentere noen tradisjonelle fortellinger hvor sola spiller en rolle. Jeg begynner med en fortelling fra Kamerun.
En fortelling om flaggermus og sol (Makuchi, 2007)
En gang i tiden hadde flaggermusen Aleleb og solen Neneb et godt vennskap, et vennskap sterkere enn ngwalii. De var som fingeren og spikeren. Det sies at de var så gode venner at de alltid besøkte hverandre. Noen ganger kunne de tilbringe en natt hjemme hos flaggermusen og neste natt i solens hjem.
En dag besøkte flaggermusen sola. De tilbrakte et par dager sammen. Men da flaggermusen kom hjem, var moren hans blitt alvorlig syk. Du kjenner ordtaket om at det sterkeste tre er det som spirer fra under en stein? Flaggermusen hadde alltid betraktet moren som et slikt tre. Hun hadde tatt seg av ham gjennom gode tider og mange vanskeligheter. Nå fryktet Flaggermusen for morens liv. Han fløy fra den ene helbrederen til den andre og ba om deres hjelp. Helbrederne ga den syke moren urter. De ba bønner og kalte på forfedre til å våke over flaggermusens mor. De gjorde sitt ytterste, men morens helse forverret seg alarmerende og hun ble svakere og svakere for hver dag som gikk.
«Min sønn, jeg kan føle at min tid har kommet for å forlate deg og reise til forfedrene. Ikke sørg etter at jeg er død. Du må fortsette å være pliktoppfyllende og ta godt vare på deg selv,» sa hun, mens pusten kom i korte gisp. «Om jeg har lært deg noe, er det dette: regnet som slår på en stein vasker kun dets overflate. Du har vært en god sønn, og jeg vet at du kommer til å finne styrke til å fortsette livet.» Flaggermus moren sa disse ordene til sønnen en kveld og så døde hun.
Flaggermus var utrøstelig. Hans sorgrammede hjerte var like tungt som ngwalii-steinen. Han visste hva han måtte gjøre. Han skulle hedre sin mor ved å begrave henne før mørket kastet sin skygge over landsbyen. Min venn kan vente til hun er begravet, tenkte flaggermusen og
og skyndte seg til solen. Flaggermusen sa: «Sol, min syke mor er død. Fortsett å lyse. La lyset skinne litt lenger. Gi meg tid til å begrave mor. Du kan slukke fakkelen din etter at jeg har
gitt henne hennes siste hvile.»
«Min gode venn, jeg vet at du trenger meg, men jeg er lei for at jeg ikke kan vente til du har begravet din mor,» svarte solen. «Kan du ikke vente til daggry med å gravlegge henne?»
«Hvordan kan du be meg om det? Døden har knekt den skulderen som bærer vesken! Hva slags venn er du?» Flaggermus stønnet og fløy ut i skumringen.
Flaggermusen var bitter. «Nei, jeg må begrave henne i dag,» gjentok den gråtende flaggermusen for seg selv. Han kom hjem da det var mørk og gravla sin mor raskt. Det var helt mørkt da han var ferdig.
Og så, i dypet av natten la Flaggermus seg ned ved sin mors grav og sverget aldri å se solens ansikt igjen. Aldri! Han begravde vennskap sammen med sin mor. Og det er, fortelles det, grunnen til at flaggermus fra den dagen av har skjult ansiktet for solen solen og beveger seg ute bare om natten.
Fortellingen er ferdig.
Sola skal inn
Dette er en sol fortelling fra Finland. Det finnes en rekke mange varianter av fortellingen. Her i Norge finner du den bl.a. som en del av «Somme kjerringer er slike» i samlingen til Asbjørnsen og Moe. Fortellingen er en type «molbo fortelling».
I en landsby ønsket dumskalle folket engang å bygge det perfekte huset som skulle beskytte dem mot kulde og uvær. Da de hadde bygd huset, viste det seg at de hadde glemt å lage vinduer i huset. De gikk inn i huset og fant ut at det var mørkt der inne. De ble forbauset, og de ønsket da virkelig å få inn sol og lys i stua. De løp ut, fant frem bøtter og kar. Så prøvde de å fange sola ned i disse og bære inn sola. Men det hjalp ikke, huset var like mørkt og folkene enda mer forbauset.
Det kom en fremmed mann til landsbyen. Han fikk se hva som sto på og han rådet folket til å lage vinduer i huset for å slippe inn lyset. De fulgte den fremmedes råd. De laget et hull i en vegg, og de likte det så godt at de laget et hull til. Og et tredje hull, når de nå først var i gang. Og et fjerde. Til slutt var det så lite igjen av vegg i huset, at hele huset falt sammen.
Folket undret seg. Var det galt av dem å ønske seg solskinn? De forsikret seg om at det var det ikke, men de hadde ønsket seg for mye sol.
I følgende sagn, omgjør sola karakteren. Kanskje er det en metafor for solas kraft?
Gygra på Landegode (Nicolaisjen, 1887)
I game dager bodde det ute på Landegode en stor gyger. Da hun syntes det var altfor ensomt å bo alene på den øde øya ute i havet, langt borte fra andre toll og gygrer, ropte hun til Blåmannen som bodde i fjellene innenfor Saltenfjorden og spurte om han ville ha henne til kone, for hun ville så gjerne gifte seg.
Ja. Det ville han da saktens, men kun på det vilkåret at hun først skulle ta Landegode og bære det opp på Blåmannsfjellet for han hadde nå i så lange tider ergret seg over at nabofjellet, Sulitjelma, var så mye høyere og stoltere enn Blåmannsfjellet som han bodde i. Kunne hun få hans hus likeså høyt som Sulitjelma, skulle han gifte seg med henne, hvilken dag som helst. Det kunne la seg gjøre det, mente gygra. Og så la hun i vei med arbeidet. Men da hun hadde fått Landegode vel fastbundet på ryggen sin, rant sola og så ble hun til den store steinen som du ennå kan se stå ute på Landegode.
Blåmannen ble stående så lenge og se etter festemøen sin at han glemte å komme seg inn i berget sitt og så ble han også til en stein og den dag i dag kan han sees inne i fjellet.
I følgende fortelling er sola en av hjelperne på veien. Dette er en fortelling jeg har sansen for. Den blander sagntrekk, folkeeventyr og element av gresk mytologi.
Brudgommen som mistet bruden sin (Ukjent, 1869)
Det var en gang en brudgom som mistet bruden sin. Det gikk slik til at hun gikk ut alene og hadde på seg brudekrona. Denne var av sølv og da fikk tussene makt over henne. Brudgommen sørget tungt.
Han lette etter henne vidt omkring, men fant henne ikke. Så hendte det en dag at han traff på en kone som spurte hva han sørget over, fordi han så sorgfull ut. Han fortalte at det var fordi han hadde mistet bruden sin og han visste ikke hvor han skulle finne henne igjen. Hun spurte om hvordan det var gått til og da sa han at bruden hadde gått ut alene med sølvet på, hun trodde ikke at det skulle være noen fare. «Ja, gikk hun ut med sølvet på, har tussene tatt henne.» Brudgommen ville vite om hun visste hvordan han kunne finne henne. Det visste hun ikke.
Men hun syntes synd på ham og sa: «Jeg skal gi deg et par støvler som tar tretti mil ad gangen. Men da er det ingen som kan følge deg. Dra ut i havet, der finner du tre tuer og en kjerring på hver av dem. Spør dem, kanskje de vet hvor bruden din er.»
Brudgommen takket kona for godgjerningen og la av sted. Så kom han ut i havet til en tue. Der sto det en trollkjerring og hogde ved med tennene. Han spurte om hun hadde sett noe til bruden han; men nei! Hun kjente ikke til noen brud. Han fikk gå til den andre tua og spørre den kjerringa som var der. Brudgommen gikk.
Her traff han på en kjerring som sto og vred i stykker bjørketrær med bare hendene. Han spurte henne om det samme, men nei! Hvordan skulle hun kjenne til hans brud, hun hadde annet å gjøre. Han fikk reise til den kona på tua der borte.
Han så gjorde, gikk til den tredje tua. Her sto det en kjerring og rørte i grøten med nesa. Han spurte henne som de andre etter bruden sin, men nei! Hun visste ikke noe om henne hun heller. «Men», sa hun, «du kan følge sola i morgen, og om du ikke finner henne, kan du komme tilbake.»
Brudgommen sto tidlig opp og fulgte sola, helt til hun gikk i havet, men ingen brud fant han. Han reiste da tilbake til trollkjerrina og fortalte hvordan det hadde gått.
Hun sa da at han fikk reise opp til månen og se om hun var der. Han opp til månen, men der ville de ikke ha ham, så de tok og kastet han ned igjen. Hun var ikke der og han til kona igjen og fortalte hvordan det var. «Ja,» sa hun, «da vet jeg ingen annen råd enn at du får følge Nordvesten i morgen, han skal av gårde og tørke klær.
Brudgommen i vei, så Nordvesten var ikke kar til å følge ham, men da ble Nordvesten sint og tok slik i at kjerringer ikke var god til å holde kalveskinn foran et navarshull, da kom han fram til gården samtidig som brudgommen.
Det var bryllup på gården. Brudgommen, altså vår helt, traff på en mann som skulle i kjelleren og han spurte om han kunne få være med. «Ja, jeg vet ikke helt,» sa mannen. Men brudgommen ba så pent, så han fikk da endelig følge ham. «Ja, nå må du sitte helt stille!» sa mannen, «får noen vite at du er her, da blir du ulykkelig.» Brudgommen satt stille som mus, det kom ikke et knyst. Mannen tappet mjød, der var det nå både mjød og vin i mengder så det rant som blod. Brudgommen spurte om bruden drakk fra samme beger som de andre. «Nei, hun har et lite gullbeger for seg selv.» «La meg få smake hennes drikke.» «Ja, det kan du gjerne.» Da tok brudgommen en gullring som han hadde fått av bruden, de pleide å gi hverandre ringer på den tiden, og brakk den i tre stykker og kastet det ene i begeret.
Hun undret seg da hun fant det, men tiet og gjemte den. Det samme skjedde tre ganger, for hver gang kjellersveinen kom etter mjød, ba brudgommen om å få smake på brudens drikk og la et stykke av ringen i begeret.
Bruden hadde nå fått alle tre biter, satte de sammen og kjente igjen ringen hun hadde gitt brudgommen. Det gikk opp for henne at han kunne ikke være langt unna. Hun sa til kjellersveinen: «Jeg har sett meg godt omkring, alle steder, men kjelleren har jeg ennå ikke besøkt, det skulle vært morsomt å se hvordan det er der.» «Nei, det tror jeg ikke, det er ikke noe der og ikke noe for deg å se heller.» Han ville helst ikke ha henne med, må vite. Men hun ga seg ikke, og til slutt fikk hun da være med.
Med det samme hun kom ned, kjente brudgommen henne og han var ikke sen om å ta henne i armen og fare av gårde med henne. Han hadde tretti mils støvler på seg og alt det tussene bar seg, nådde de dem ikke igjen.
Og der ender fortellingen.
Sola kan fremkalle tøffe konsekvenser, i det minste om du bor på et sted hvor sola er konstant.
Den fete kvinnen som smeltet bort (Dayrell)
Det var engang en veldig fet kvinne som var skapt av smør. Hun var meget vakker og mange ønsket å gifte seg med henne, men ingen egnet seg, moren sa at det var umulig for datteren å gifte seg med noen som arbeidet på en gård, fordi hun kunne ikke være ute og ville smelte i varmen.
Omsider kom den en fremmed fra et fjernt strøk, han også forelsket seg i kvinnen og han lovet moren at han skulle ta seg av henne og alltid sørge for at hun oppholdt seg i skyggen. Dette gikk moren med på og den fremmede reiste vekk med sin kone og hennes lillesøster.
Da han kom hjem, ble den andre kona sjalu. Det var arbeid som skulle gjøres, ved som skulle hentes, vann som skulle bæres, men den fete kona var alltid hjemme og kunne ikke hjelpe til. Hun var jo redd for varmen. En dag da mannen var borte, plaget den misunnelige kona den andre så mye at hun til slutt gikk med på å gjøre noe. Hun hadde tatt med seg sin lillesøster og denne ba henne innstendig om å la være, minnet henne på hva moren deres hadde sagt om at hun ville smelte bort om hun gikk ut i varmen. En stund kunne hun holde seg i skyggen av et stort tre. Men da den misunnelige kona så dette, tok hun til å plage henne på ny. Til slutt holdt hun ikke ut å høre mer og gikk ut i sola for å arbeide. Hun smeltet i det samme og snart var det ikke annet igjen av henne enn en stortå. Lillesøsteren gråt mens hun tok opp tåa og dekket den til med et blad og la den på bunnen av kurven. Da hun kom hjem, plantet hun tåa i en jordkrukke, helte over vann og dekket til toppen av krukken.
Da mannen kom hjem spurte han etter sin fete kone og lillesøsteren fortalte gråtende hva som hadde skjedd. Hun viste han krukken og sa at søsteren ville vokse ut og være seg selv om tre måneder. Men han måtte sende bort den andre kona. Om han ikke gjorde det ville hun ta krukken og reise hjem til sin mor med den.
Det gikk som hun hadde sagt. Han sendte sin misunnelige kone hjem til foreldrene og da tre måneder var gått sto den fete kona fram, vakker som hun alltid hadde vært.
Jenta med Kråkeskinnskjolen (Moe)
Dette eventyret innleder med et viktig tema, et tema som faktisk er en aktualitet i mange fortellinger. På et viss forteller det oss at incest er noe vi reagerer negativt til langt inn i folkesjela. Denne fortellingen virker veldig ufullstendig, det er en gave for en forteller. Gjennom sin evne til å skape, må fortelleren lage noe helhetlig ut av fortellingen.
Det var engang en konge som ville gifte seg med sin egen datter. Men hun ville slettes ikke. Det kom en gammel kone som sa at hun skulle be kongen skaffe henne en kjole som skinte som månen, som skinte som sola og som var laget av kråkeskinn og etter åtte dager skulle hun gå til hagen. Jenta sa det til kongen. Da kan du tru det ble pris på kråkeskinn. Så fikk hun det hun ville ha. På åttende dagen gikk hun inn i hagen og der sto det en hest. Det var kjerringa det.
Hun satte seg på hesten og de reiste til et annet kongerike. Det var et hus tett med kongsgården, og der satte hun hesten og la de tre kjolene. ”- Stell meg godt”, sa hesten «og deretter går du til kongsgården”. Hun gjorde det og gikk til kongsgården og fikk tjeneste der, hun skulle hjelpe til på kjøkkenet. Hun ba om å få gå i kirken på søndagen. – «Hva vil du i kirken, slik som du ser ut?”, spurte kokken. ”Sett deg i ro og ikke gå ut blant folk”; hun gikk til huset med hesten og tok på seg kjolen som skinte som stjernene og så red hun til kirken. Alle glodde på henne og kongssønnen ville etter, men hun hadde en så rask hest. ”- Nå, glodde folk mye på deg?”, spurte kokken da hun kom tilbake. ”- Jeg så ikke om de glodde jeg”, svarte hun.
Andre søndagen ba hun om å få gå i kirken og kokken sa likeens, ”- hva vil du i kirken slik som du ser ut? Sett deg i ro og gå ikke blant folk.” Hun gikk til hesten og tok på seg kjolen som var som månen og så red hun til kirken. Alle glodde på henne og kongssønnen ville etter, men hun hadde en for rask hest.
”Nå, glodde folk mye på deg?”, spurte kokken da hun kom tilbake. ”Jeg så ikke etter”, svarte hun.
Tredje søndagen gikk det likeens. Denne gangen tok hun på seg kjolen som var som solen og red til kirken. Kongssønnen satte etter henne og fikk grepet den ene skoen. Han fikk alle til å prøve den for å finne jomfruen, men nei, det var ingen som passet. Så kom han til henne med kråkeskinnsjolen. ”Jeg får prøve skoen på deg, da det er ingen igjen.” ”Kan du tro at jeg passer?”, sa hun. Og så løftet hun på kråkeskinnskjolen så han så den fine kledningen under. Da kan det vel hende at han ble glad. Og da ble fest.
Kilder
Dayrell, E. (u.d.). Folk stories from Southern Nigeria West Africa.
Makuchi. (2007). The sacred door and other stories : Cameroon folktales of the beba. Ohio University Press.
Moe, M. (u.d.). Folke-Eventyr frå Flatdal .
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.
Ukjent. (1869). Ein Soge-Bundel Utgjeven av Det Norsk Samlaget. Kristiania: Det Norske Samlaget.