Da den store guden Mulojadi så hvordan den nye verden var skapt, laget han ni soler som skulle tørke jorden. Jorden ble tørrere, men innen et par år var den helt uttørket.
Skapningen på jorden led gjennom de varme dagene. Nettene var en lettelse. En kveld da varmen hadde vært mer intens enn vanlig, samlet folket seg på en åpen plass og ba til månen. Månen sto opp i sin fulle prakt. ”Kjære måne, hjelp oss”, ba de, ”Den sterke varmen fra solene er for mye for oss.” ”Jeg har ingen kraft til å kjempe mot solene,” sa månen. ”Den eneste måten er å lure dem. Møt meg igjen her, neste gang jeg er på dette stedet. Jeg skal tenkte ut noe i mellomtiden.”
Hver dag holdt folket ut de ni solene som de best kunne. De tygget blader av betelpepper for å døyve tørrheten de hadde i munnen. På den syogtyvende natten samlet folket seg igjen for å vente på fullmåne. Månen kom som lovet og hun hadde en plan. ”Jeg kan ikke fortelle dere den, men i natt ønsker jeg at dere gir meg så mye blader av betelpepper dere kan samle.” Hver enkelt gikk hjem og for å hente dette. Månen sa: ”Dra hjem for jeg har mye å gjøre.”
Først samlet hun en masse tåke for å gjemme alle stjernene. Deretter begynte hun å tygge bladene. Rød saft dryppet ned fra hennes munn og hake, hun spyttet det utover skyene. Hun fortsatte å spytte og å tygge helt til det var på tide å dra hjem.
Akkurat i det samme kom Far Sol fulgt av sine åtte sønner. Synet som møtte Far Fol var blodrødt over det hele. Rødt dryppet fra Månens munn og dekket til hele horisonten og farget himmelen. ”Hvem ble slaktet?”, spurte han ”Og hvor mange+” Måne smilte mens den røde saften rant nedover. ”Jeg spiste alle barna mine”, sa hun. ”Du spiste dine stjerner?”, spurte Far Sol. ”Hvordan smakte de?” Hans ansikt var en blanding av mistro og en herjende sult. ”Helt vidunderlig!”, svarte Måne. ”Hvorfor spiser ikke du dine barn?” Ikke før Måne hadde sagt dette, før Far Sol åpnet sitt veldige gal og slukte sine åtte sønner, den ene etter den andre. Og med styrken til sine åtte sønner ble solen enda sterkere enn før og han brant enda mer intenst. Men han var alene.
Han fant snart ut at Måne hadde lurt han, at hun ikke hadde spist sine stjerner. Far Sol ble rasende på Måne fordi hun hadde lurt han og han angret på å ha spist sine sønner. Han jaktet på henne over himmelen og da han endelig fikk tak i henne, klarte han å presse henne liten. Men Måne klarte å rømme og maktet å gjøre seg stor igjen. Slik er det fortsatt den dag i dag.