Dette var et av temaene som ble adressert under FEST symposium arrangert 9. og 10. juni, hvor ungarske Csenge Virág Zalka gikk gjennom stereotypene som adresseres som kritikk mot bruk av folkeeventyr. Jeg skal ikke her gå igjennom hennes veldig gode foredrag, men redegjøre for mine egne tanker.
Ofte går kritikken mot folkeeventyr på framstillingen av kjønn, det er en reaksjon på de kvinnelige aktørene som blir framstilt som kvinner man ikke nødvendigvis kjenner seg selv igjen i en postmodernitet. Kritikken mot folkeeventyr er problematisk på så mange måter, noe skyldes at man som forteller ikke arbeider godt nok med å endre de tradisjonelle fortellingene ut fra en samtid, at man helliggjør fortellingene og dyrker en tro på det er noe eviggyldig med det tradisjonelle og skjermer fortellingene fra en naturlig utvikling. For meg oppstår mye av den naturlige utviklingen i møte med samtidens lyttere. Lytterne eier fortellingen gjennom sin indre deltakelse og responderer som da fører til endring hos fortelleren og dermed fortellingen. Videre, mener jeg at endringene skjer gjennom en kontekstualisering av fortellingen, hvordan fortelleren posisjonerer seg i valget av fortellingen og indirekte argumenterer for sin posisjon gjennom valg fortelleren har gjort. Så man kan som forteller som uttrykker seg gjennom folkeeventyr sørge for at folkeeventyrene ikke her helt i utakt med samfunnets utvikling. Det kan finnes grunner til hvorfor man skal fortelle folkeeventyr slik de ble skrevet ned, men da mener jeg man må grunngi disse begrunnelsene. Endringene man foretar må selvfølgelig være basert på god kunnskap og refleksjon over grepene man foretar. Et eksempel jeg selv har gjort, er i folkeeventyret om Lurvehette. Her har jeg fjernet Lurvehettes søster, den vakre søsteren som er mutt gjennom hele fortellingen. Hennes narrative funksjon er å tjene hovedaktøren, det trengs ikke. Jeg har også kuttet bryllupet på slutten. Der skjer det en forvandling av Lurvehette, hun går fra å være den som er stygg til å bli vakker, slik folkeeventyret formidler det. Jeg har beholdt transformasjonen, men det er ikke hos Lurvehette det skjer, den er hos moren som nå kan se sin datter slik hun egentlig er.
Hovedproblemet til folkeeventyrenes stagnasjon, er at det står langt mektigere og kommersielle krefter bak. Det er de samme populære fortellingene som gis ut om igjen med små språklige endringer. Rødhette, Snøhvit og Askepott ser ikke ut til å gå av moten, det har blitt familietradisjoner å møte disse fortellingene gjennom flere generasjoner, i bokform, hvor fortellingen er blitt bundet opp av en skriftlig form. Derfor får man et inntrykk av eventyr er noe som skjedde i en tid da det var andre normer. Det er ikke fortellingenes feil, det er de markedsstyrte budbringerne som har sørget for denne stagnasjonen.