I går tidlig gikk jeg ned til sentrum for å treffe Jan. Jan var en kort tur innom Norge og når vi treffes er det som om vi fortsetter en lang samtale. Vi lo og gråt over de siste års hendelser og jeg fulgte henne til flytoget. Jeg har bodd hos Jan, hun har bodd hos meg, jeg har kranglet med henne og ikke minst har vi delt fortellinger. Slik har det vært siden 1998.
Det som er det fine, er at Jan og jeg har et vennskap hvor vi ikke gir hverandre løfter. Vi stoler på at den andre er der som et ankerpunkt uten skjulte agendaer. Det er godt med et slikt vennskap.
En av de bedre samlingene med norsk fortellermateriale er en bok fra Eidskog publisert i 1951. Det er en liten samling med folkeeventyr og sagn. Her er en av fortellingene:
De tre tjenerne
Det var engang en bonde som skulle ut og leie seg tre tjenere. På veien møtte han en mann og disse to kom i snakk.
– Hvor skal du?, spurte mannen
– Jeg er ute for å leie en arbeider, sa bonden.
– Kan du ikke bruke meg?, svarte mannen.
– Jo, det kan jeg, svarte bonden, hva heter du?
– Jeg heter Du, sa den fremmede.
Dette syntes bonden var et merkelig navn syntes bonden, men navnet skjemmer ingen. Han ga fremmedkaren en mynt som forskudd på betaling, og avtalte at han skulle komme til bonden dagen etter.
Bonden gikk videre og ikke lenge etter møtte bonden nok en fremmedkar. Den spurte også hvor bonden skulle, bonden forklarte sin hensikt.
Vil du ikke bruke meg? Spurte fremmedkaren, jo det kunne bonden. Hva er navnet ditt?, lurte bonden på.
Jeg heter Jeg, sa fremmedkaren. Navnet skjemmer jo ingen tenkte bonden og ga fremmedkaren en mynt mot at han skulle komme til gården dagen etter.
Dette skjedde selvfølgelig tredje gang, denne gangen het karen Ingen.
Da bonden kom hjem til gården, lurte kona på hvordan det hadde gått.
Jo, svarte bonden, i morgen skal Du og Jeg på låven, mens Ingen blir her.
Ja, da blir det som vanlig da, sa kona.
Det kom ingen arbeider dagen etter og det var selvfølgelig den samme mannen bonden hadde truffet tre ganger på veien.