En fortelling om to søsken som er radikalt forskjellige og som ikke klarer å overkomme dette.

Han omfavnet kongen som skrek av smerte.

Så er det selve juleaften. Vi feirer sammen med min mor, skal kjenne lukten av jul og glemme en kort stund at vi fortsatt lever i en spesiell tid. Være spent uten forventninger, sitte som en sacosekk i en sofa med strikketøy.
Fortellingen i dag, siste fortelling for jula, er en litt skjebnesvanger fortelling om søsken som er alt for forskjellige, så forskjellige at de tilintetgjør hverandre. Fortellingen er hentet fra samlingen kalt Andrew Lang’s fairy books. Andrew Lang, en skotte som samlet folkeeventyr og det som blir kalt for «fairy tales», en kategori ikke lett å oversette til norsk da begrepet brukes om det vi på norsk kaller undereventyr og kunsteventyr. Nå er visstnok denne samlingen verdt en formue om man i det hele tatt skulle få tak i bøkene. Jeg har en bok, mottatt av en god kollega. 
 
Det var en gang en mann og hans hustru, og de hadde ingen barn, noe som var en stor sorg for dem. En vinterdag, da solen skinte sterkt, sto paret utenfor hytta, og kvinnen så på alle de små istappene som hang fra taket. Hun sukket og vendte seg til mannen sin og sa: «Jeg skulle ønske jeg hadde så mange barn som det er istapper som henger der.» «Ingenting ville glede meg mer,» svarte mannen. Så løsnet en liten istapp seg fra taket, og falt ned i kvinnens munn, som svelget den med et smil og sa: «Kanskje skal jeg føde et snø barn!» Mannen hennes lo av konas merkelige idé, og de gikk tilbake til huset.

Men etter kort tid fødte kvinnen en liten jente, som var like hvit som snø og så kald som is. Om de lot barnet når ilden, skrek det høyt til de satte barnet tilbake på et kjølig sted. Den lille jenta trives fantastisk, og etter noen måneder kunne hun løpe rundt og snakke. Men hun var ikke helt lett å forstå, og ga foreldrene mange problemer og frykt, for hele sommeren igjennom insisterte hun på å være i kjelleren, og om vinteren sov hun ute i snøen, og jo kaldere det var jo lykkeligere hun så ut til å være. Hennes far og mor kalte henne ganske enkelt ‘Vår snødatter’, og dette navnet bar hun resten av livet.

En dag satt foreldrene hennes ved ilden og snakket om den spesielle oppførselen til datteren, som hev seg inn i snøstormen som raste utenfor. Kvinnen sukket dypt og sa: «Jeg skulle ønske jeg hadde født en ild-sønn!» Straks hun sa disse ordene, fløy en gnist fra ilden og med inn i kvinnens fang, og hun sa lattermildt: «Nå skal jeg kanskje føde en ild-sønn!» Mannen lo av sin kones ord, og syntes det var en god vits. Men han sluttet å tro det var en vits da hans kone kort tid etterpå fødte en gutt, som skrek iltert til han ble satt ganske nær ilden, og som ble hysterisk nær Snø-datteren kom i nærheten av ham. Snødatteren selv unngikk ham så mye hun kunne, og krøp alltid inn i et hjørne så langt unna ham som mulig. Foreldrene kalte gutten ganske enkelt «Vår Ild-sønn», et navn han ville bære hele livet.

De hadde problemer og bekymringer med ham også; men han trives og vokste veldig raskt, og før han var ett år gammel kunne han løpe rundt og snakke. Han var like rød som ild, og like varm å røre ved, og han satt alltid nær ilden og klaget over kulda. Om søsteren var i rommet, krøp han nesten inn i flammene, mens jenta på sin side alltid klaget over varmen om broren hennes var i nærheten. Om sommeren lå gutten alltid ute i solen, mens jenta gjemte seg i kjelleren: bror og søster hadde lite kontakt med hverandre, ja de gjorde alt for å unngå hverandre.

Ettersom jenta vokste opp til en vakker kvinne, døde både faren og moren. Så sa Ild-sønnen, som i mellomtiden hadde vokst opp til en hyggelig, sterk ung mann, til søsteren sin: «Jeg skal reise ut i verden, for hva er vitsen med å forbli her?»

«Jeg skal bli med deg,» svarte hun, «for, bortsett fra deg, har jeg ingen i verden, og jeg har en følelse av at hvis vi drar sammen, kan vi finne lykken.»

Ild-sønnen sa: «Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, men samtidig fryser jeg alltid når du er nær meg, og du dør nesten av varme hvis jeg nærmer meg deg! Hvordan skal vi reise rundt sammen?»

«Ikke bekymre deg for det,» svarte jenta, «for jeg har tenkt over det, og har laget en plan som vil gjøre oss alle i stand til å bære ut med den andre! Jeg har hatt fått laget en kappe av pels for hver enkelt av oss, og hvis vi tar dem på, vil jeg ikke føle varmen eller du kulden.» Så de tok på seg pelskappene, og la muntert ut på vei, og for første gang i livet ganske lykkelig med hverandres selskap.

I lang tid vandret Ild-sønnen og Snødatteren gjennom verden, og da de i begynnelsen av vinteren kom til en stor skog, bestemte de seg for å bli der til våren. Ild-sønnen bygde seg en hytte hvor han alltid holdt peisen tent, mens søsteren r på bodde ute natt og dag iført svært få klær.

Nå skjedde det en dag at kongen i landet var ute på jakt i dette landet, og han fikk øye på Snødatteren vandre rundt. Han lurte veldig på hvem den vakre jenta kledd i slike klær kunne være, og han stoppet og snakket med henne. Han lærte snart at hun ikke kunne fordra varme, og at broren hennes ikke kunne tåle kulde. Kongen ble så sjarmert av Snødatteren at han ba henne om å bli hans kone. Jenta samtykket, og bryllupet ble holdt med mye stas og ståhei. Kongen fikk laget et stort ishus under jorden til sin kone, slik at det selv om sommeren ikke smeltet. For svogeren fikk han bygget et hus med store ovner, som ble oppvarmet dag og natt. Ild-sønnen var glad, men den evige varmen han levde i gjorde kroppen så varm at det var farlig å gå nær ham.

En dag holdt kongen en stor fest, og ba svogeren som en av gjestene. Ild-sønnen dukket ikke opp før alle hadde samlet seg, og da han gjorde det, flyktet alle ut, så intens var varmen han ga. Kongen ble sint og sa: «Hvis jeg hadde visst hvor stort problem du er, ville jeg aldri ha tatt deg inn i huset mitt.» Ild-sønnen svarte lattermildt «Ikke vær sint, kjære bror! Jeg elsker varme, og søsteren min elsker kulde – kom hit og la meg omfavne deg, og så drar jeg hjem.» Og før kongen visste ordet av det, grep Ild-sønnen ham i en stram omfavnelse. Kongen skrek høyt av smerte, og da hans kone, Snødatteren, som hadde søkt tilflukt fra sin bror i rommet ved siden av, skyndte seg til ham, lå kongen død på bakken utbrent. Da Snø-datteren så dette, vendte hun seg mot broren og fløy mot ham. Så begynte det en kamp, som verken før eller senere er sett. Da folket, som hørte bråket, skyndte seg til stedet, så de Snødatteren smelte til en vannpytt og Ild-sønnen brenne til en kullbit. Slik endte historien om den ulykkelige broren og søsteren.

Ha en riktig god jul!

Kilde: ANDREW LANG’S FAIRY BOOKS

The Yellow Fairy Book (1894)

European. Bukowinaer Tales and Legends. Von Wliolocki.

Bukovenia er i Romania