(Norsk Eventyrbibliotek bind 1 s. 147)

Det var engang en konge og en dronning som hadde levd sammen i mange år og hadde det godt på mange måter. Det var bare det at de ingen barn hadde fått. Dette var kongen fælt lei for og da det led på tok han til å bli harm. Så laget han seg til en utlandsferd og før han reiste sa han til dronningen at hadde hun ikke fått barn innen han kom tilbake, ble det ikke annen råd enn at de måtte skilles. Deretter dro han sin vei. Dronningen ble lei seg, kan man skjønne og visste ikke hva hun skulle finne på. Hun gikk til en spåkjerring som bodde like ved og spurte om hun kjente til et råd. Da hun hadde tenkt seg om, sa spåkjerringa: «Det står et tre i hagen deres og på det vokser det tre knupper, en er hvit og en er rød og den tredje er blå. Disse knuppene skal du ta og ete.» Hun sa at gjorde hun det skulle hun få en datter, men kongen måtte ikke se datteren før hun hadde fylt 12 år.

Dronningen gjorde som spåkjerringen hadde sagt og det gikk det ikke mer enn 14 dager før hun fikk en datter. De fikk tak i en barnefoster som tok barnet til seg og der vokste datteren opp. Da kongen kom hjem igjen, fikk han høre hva som hadde skjedd. Han ble over seg av glede, men han syntes også at det var lenge før han fikk se datteren. Han ble mer og mer urolig for hver dag som gikk og da det var godt så langt at det bare var en dag før hun ble 12 år, da kunne han ikke vente lenger. Han brøt seg inn i huset der datteren bodde. Da han fikk se henne syntes han hun var så vakker og gild at han ikke visste at han hadde vært så glad i all sin tid.

Men datteren sa: «Nå far har du gjort en ulykke, nå må jeg dø.» Så ba hun om han skulle legge henne i en gild likkiste og denne skulle han sette ved alteret i kirken og noen måtte holde vakt over henne. Det måtte holdes vakt tre netter på rad ellers ville det ikke være fred i kongeriket.

Kongen gjorde som datteren hadde sagt. Men det var ikke godt å få noen til å holde vakt. Han snakket med en ung smed og spurte ikke om han ville gjøre det. Først sa smeden at han ikke torde. Men så satte de seg til å drikke og da han var full vokste motet og han lovet å holde vakt over kisten om natten. Det gikk alt bra til det led ut på natten. Men da rusen seg ut av han, ble han redd og ville rømme sin vei. Dette var det ikke godt å få til for dørene var stengt. Han så et hull opp i tårnet. Han krabbet opp og ville smette ut. Da han nådde hullet, kom det en mann nede i kirken som bød god kveld og takket for sist og spurte hva han hadde tenkt å gjøre. «Jeg vil ut, tror jeg,» sa smeden. Mannen sa at det måtte han ikke tenke på. Han hadde lovet å holde vakt, sa han og «nå skal du snu og gå opp på prekestolen.» Når det led ut over midnatt ville kistelokket springe opp og så ville det komme ut et troll med kvasse spiker over hele kroppen og det ville rope på vaktmannen. «Men du må ikke svare et ord,» sa den fremmede.

Så snudde den fremmede og forsvant. Smeden gikk opp på prekestolen og det gikk det som mannen hadde sagt. Ved midnattstider sprang kistelokket opp og et fælt troll kom ut og ropte: «Vakt! Vakt.» Smeden svarte ingenting og da det led på sprang kistelokket igjen og alt ble stille. Smeden gikk ned fra prekestolen og bort til kisten. Der sto han og holdt vakt resten av natten.

Tidlig om morgenen kom kongen og noen menn han hadde med seg. Han skrøt av smeden som hadde vært en så trofast tjener og ga han 30 daler for natten. Etterpå gikk de til slottet og smeden ble der hele dagen. Kongen spurte om han ville holde vakt en natt til, men det ville han på ingen måte. Så fikk de god mat og godt med drikke og motet til smeden økte etter hvert som han drakk. Før kvelden kom, hadde han lovet å holde vakt den kommende natten også.

Om kvelden gikk han til kirken og da gikk det som natten før. Han begynte med stort mot. Men da det led på ble han redd og så seg om etter en utvei. Han så et hull ved alteret. Der krøp han ut og satte av sted ned mot fjæra. Men før han hadde nådd så langt, møtte han den samme mannen som han natten før hadde møtt i tårnet. Denne mannen ropte navnet hans og spurte om hvor han nå var på vei. «Jeg kan reise hvor jeg vil for deg,» sa smeden. «Nei, det kan du ikke» sa mannen, «du har tatt på deg å vakte i kirken og det skal du også gjøre.» Dermed tok han smeden og bar han inn i kirken.
«Hør på meg,» sa mannen «og gjør som jeg sier så skal du ikke lide noen nød. Du skal gå opp til alteret og der skal du bli stående uansett hva du ser eller hører. Når trollet kommer ut av kisten og taler til deg, da må du ikke svare enten det sier godt eller ondt.» Da gjorde smeden som mannen hadde sagt. Han sto framfor alteret da kista sprang opp om natten. Trollet ropte: «Vakt, hvor er du?» Men smeden svarte ikke et ord. Trollet for fram og tilbake og gjorde mange ting til lokket sprang igjen. Da gikk smeden bort fra alteret og sto ved kisten resten av natten.

Tidlig om morgenen kom kongen og takket for tro tjeneste. Smeden finn lønn for vakta som natten før. Så fulgte han kongen til slottet og fikk god mat og drikke og var en modig mann. Da kongen spurte han om han ville holde vakt den neste natten, hadde smeden glemt alt det forferdelige. Han svarte ja, om han kunne få det halve kongeriket av kongen. Det var de enige om og da kvelden kom la han på vei til kirken.

Da han hadde stått en stund, ble han redd og så tenkte han at når det kom til stykket, så sto kongen kanskje ikke ved det han hadde lovet. Da kløv han opp i et vindu og kom seg ut. Denne gangen kom han helt ned til fjæra. Der fant han seg en båt og rodde i vei. Og han tenkte han at nå skulle han vel slippe fra denne mannen som han før hadde møtt. Best som han rodde la han merke til at båten ikke kom av sted og da han så opp så han at mannen satt i båten.
Det ble til at smeden måtte følge med til kirken den natten og. Da de kom fram, sa mannen: «Nå skal du gjøre som jeg sier. Så skal du ikke lide noen smerte. Du skal stå på høyre side av kisten, for trollet stiger alltid ut på venstre side. Når så kistelokket spretter opp og trollet stiger ut, skal du skynde deg opp i kisten og der skal du ligge til sola stiger uansett hva du ser eller hører.»

Smeden gjorde som mannen hadde sagt. Da det led ut på natten, spratt lokket av kisten og trollet steg ut. Det for omkring i kirken og ropte: «Vakt! Vakt” Men smeden lå i kisten og rørte seg ikke og sa ikke et ord. Rett som det var kom trollet bort i kisten. Da det ble var at han lå i kisten sa det: «Nå skal du lide den verste døde som kan tenkes.» Enda lå smeden helt stille og sa ingenting. Trollet gikk da opp på prekestolen og tok til å synge. Da så smeden opp og da det hadde lysnet kunne han se at det var kongsdatteren som sto på stolen. Hun var blek å se til og hun frøs så hun skalv. Smeden så de første solstrålene skinne gjennom vinduene. Så sto han opp og tok av seg den kåpen som han gikk med og steg opp på prekestolen og sveipte kåpen rundt kongsdatteren. Så steg de ned og gikk fram til alteret. Der sto de begge da kongen kom.

Så snart kongen kom i døra kunne han kjenne datteren igjen og han ble så glad som han aldri før hadde vært. De la seg på kne ved alterringen alle tre. Kongen lå ved siden av datteren og takket gud for at datteren var frelst. Så gikk de til slottet og det var ikke lenge før det ble bryllup. Det var kongsdatteren som giftet seg med smeden. Så fikk han kongsdatteren og det halve riket.

Comments

comments