Det var en gang tidlig i den første tiden gudene bodde her, da de hadde satt opp Midgard og bygd Valhall, da kom det en byggmester og bød seg å bygge en borg for dem på tre halvår; den skulle være trygg og sikker mot bergrisene, om så skulle hende at de kom innenfor Midgard. Men han sa han ville ha Frøya i byggelønn, og han ville ha sol og måne også. Da gikk æsene og talte med hverandre og holdt råd, og så gjorde de avtale med byggmesteren at han skulle få det han krevde, om han kunne bygge borgen på en vinter, men om noen del av borgen ikke var ferdig første sommerdag, da skulle han miste lønnen, og han skulle ikke ha noen mann med seg i arbeidet. Da de sa ham vilkårene, ba han om lov til å få hjelp av hesten sin som het Svadilfare, og Loke rådet til at han skulle få det.
Han tok til med å bygge borgen første vinterdag, og om nettene dro han stein til bygget med hesten. Æsene syntes at hesten gjorde dobbelt så stort arbeid som mannen. Men avtalen var sluttet med sterke vitner og mange eder, for jotnen kjente det ikke trygt å være hos æsene uten å ha fått grid, om Tor skulle komme hjem – han hadde dratt for å sloss med troll.
Etter som det led på vinteren, gikk det raskt framover med borgbyggingen, og borgen ble så høy og sterk at det ikke nyttet å prøve å komme over den. Da det var tre dager igjen til sommerdag, var han kommet nesten til borgleet.
Da satte gudene seg i dommersete og rådslo, de spurte hverandre hvem vel hadde funnet på å gifte bort Frøya i Jotunheimene eller å ta sol og måne og gi dem til jotnen slik at både luft og himmel ble ødelagt. De ble alle enige om at bare en hadde kunnet finne på slikt, og det var han som får i stand nesten alt vondt. Loke Lauvøyssønn, og de sa at han skulle få en hard død om han ikke fant utvei til at byggmesteren sviktet avtalen. Men da ble Loke redd, og han svor en ed på at han skulle lage det slik at byggmesteren ikke holdt avtalen, hva han så skulle ofre for å få det til.
Samme kvelden, da byggmesteren kjørte ut etter stein med Svadilfare, kom det ei merr løpende ut fra skogen og bort til hesten og vrinsket. Men da hingsten merket hva slags hest dette var, ble han vill, sleit sund reipene og etter mærra, hun unna til skogs og byggmesteren etter for å ta igjen hingsten. Men de to hestene løp sammen hele natten, og byggmesteren ble sinket den natten, og neste dag ble det ikke bygd slik som vanlig. Da nå byggmesteren skjønte at borgen ikke ble ferdig, rant jotunsinnet på ham. Og da æsene klart fikk se at det var bergrise de hadde hatt å gjøre med, brydde de seg ikke om edene; de kalte på Tor, og han var der i samme stund. Hammeren Mjolne for opp med det samme, og den betalte byggelønnen – det ble hverken sol eller måne. Tvert om. Tor nektet ham å bo lenger i Jotunheimen, for ved det første hogget brast skallen i småbiter og jotnen ble sendt ned under Nivlhel.
Men Loke hadde hatt slikt samvær med Svadilfare at en tid senere fødte han et føll; det var grått og hadde åtte føtter. Og det er den hesten som finnes hos guder og mennesker.