En dag så gikk dronningen ut i den kongelige gården og videre inn i den kongelige hagen. Der fikk hun se de kongelige hestene løpe omkring med sine føll. ”Åh,” tenkte dronningen, ”selv hestene har barn de kan løpe etter og passe på.” Hun så opp i trærne og der fikk hun se fuglene mate sine fugleunger. Når hun gikk videre så fikk hun se den kongelige purka omringet av grisunger. ”Åh,” tenkte dronningen, ”selv grisen har skrikerunger, mens jeg bærer ingenting frem.” I den kongelige dammen hoppet det små og store frosker. ”Åh,” tenkte dronningen, ”her er mer enn nok av arvinger.” I det samme kom buktende frem en slange fra noen busker. Og baketter fulgte det mange små
slangeunger. ”Åh,” tenkte dronningen, ”selv slangen har noe å skryte av.” Og så sa hun med seg selv: ”Om jeg bare hadde hatt et barn, om det så var en slange unge.” Det var slik dronningen kom i lykkelige omstendigheter. Dronningen ble gravid.
Hoffet gledet seg med henne. Hver dag i ni måneder arrangerte de ball. Og omsider så fødte hun sin sønn. En slange buktet seg ut av henne. Hoffet var målløse. Kongen sprang for å granske sitt slekstre. Riktignok hadde han hørt om mange sleipinger i sin familie, men maken hadde han ikke hørt. Hoffet vemmet og gremmet seg. Dronningen hun tok ungen i sine armer og så ned på det, så fikk hun se de mørke triste øynene til slangen. Hun husket det hun engang hadde sagt, og skjønte at hennes ønske var gått i oppfyllelse. Hun elsket sønnen som om det var en riktig unge. Hun la det til brystet og ammet det. Slangen spiste som for to. Den vokste for hverdag. Dronningen fikk bygget et gyllent bur. Der la hun rød tepper og puter på gulvet. På de lå slangen på buken og vokste til den ble enorm. Hver morgen, hver middag og hver kveld, kom det en tjenerinne inn med suppe og kjøtt til slangen. Hver dag gikk dronningen inn til sin sønn, og da hevet slangen hodet og så på henne med sine triste mørke øyne.
En morgen da tjenerinnen kom inn med frokost til slangen, hevet den på hodet sitt og sa: «Si til far, at jeg ønsker en brud så skjønn, så rik.» Forskrekket slapp tjenerinnen brettet og sprang ut til dronningen som ba henne om å gå inn til slangen igjen. Hun tok opp brette, gikk inn og igjen sa slangen: ”Si til far at jeg ønsker en brud så skjønn, så rik.” Tjenerinnen sprang ut igjen og fortalte dronningen hva slangen hadde sagt.
Dronningen skjønte at det var ingen som ville gifte seg frivillig med hennes sønn. Hun kom på den fattige bonden som bodde ned i veien. Han hadde en datter. Hun tilkalte bonden. Han ville ikke at hans datter skulle giftes med en slange. Dronningen dro frem en sekk med gull penger og da var bonden
mer enn villig nok til å gifte bort datteren sin. Ja, hun kunne få kona også om det var så om å gjøre.
Bondedatteren ble kledd opp som en prinsesse. Bryllup ble feiret. bruden satt ved siden av sin slange, som lå kveilet på noen puter under middagen. Og om natten lå side om side i bryllupsenga. Tidlig om morgen, vekket slangen sin brud og spurte: ”Si meg, hvilken tid er det?” «Åh, det er på denne tiden far pleier å gå for å mate kyrne, svarte bruden. «Du er en bondedatter», sa slangen og bet henne i strupen så hun døde. Den morgenen, da tjenerinnen kom inn fikk hun se den døde bruden og slangen hevet på sitt hode og sa: ”Si til far at jeg ønsker en brud så skjønn så rik».
Dronningen kom på skredderen, som bodde over veien. Han hadde en datter. Hun tilkalte skredderen, men skredderen ville heller ikke gifte bort sin datter til slangen. Da dronningen dro fram en sekk med gullpenger, var det heller ikke nei i hans munn. Det gikk likenes med skredderdatteren som med bondedatteren. Hun ble kledd opp som en prinsesse, bryllup ble feiret, om natten lå de side om side. Klokken 5 om morgen vekket slangen sin brud og spurte: ”Hvilken tid er det?” ”Åh det er på denne tiden far går for å varme opp i smia”, svarte hun. «Du er en smeds datter», sa slangen og bet henne i strupen så hun døde.
Nå viste ikke dronningen noen annen råd, enn at hun henvendte seg til en keiser som hadde en datter. Keiseren ville ikke gifte bort sin datter til en slange og datteren ville giftes med en slange. Men keiseren fortalte dette til sin kone, som var datterens stemor. Hun ville på liv og død bli kvitt sin stedatter. «Jammen en slange er da ikke det verste du kan gifte deg med, jeg har hørt om verre, maur og annet kryp. Også en kongssønn da. Det er ikke hver dag man får en kongssønn som frier.” Slik holdt hun på og tilslutt så ga keiseren seg. Han bestemte at hun skulle giftes med en datter. Datteren hun gråt og ba for seg, om at hun måtte slippe. Men faren hadde bestemt seg og sto på sitt.
Den kvelden da mørket hadde falt på, sprang hun til sin mors grav. Hun fortalte alt og sa: ”Å mor, om du hadde vært her og hjulpet meg.» I det stille mørket kom det en røst fra graven.
”Så, så, gråt ikke, sørg ikke, men lytt til råd. Du skal gifte deg med slangen. Men før du drar i bryllup, så tar du på deg en kjole og en kjole over der 7 ganger. Om kvelden, før dere legger dere, så bytter du en kjole mot et slangeskinn og stol på skjebnen.”
Hun gjorde som moren sa. Hun tok på seg en under under underkjole, en under under kjole og en under kjole og en kjole over der, 7 ganger. Så dro hun i bryllup. Når kvelden nærmet seg, ba hun om at hun måtte få kle av seg selv, hun trengte ikke tjener som hjelp. Da hun var alene på rommet med slangen, så hun på slangen og sa: ”Et skinn mot en kjole.”
Slangen begynte å vri og vende på seg ut av det første skinnet og fram kom det en rød slange. Hun tok av seg en kjole. Sa igjen ”Et skinn for en kjole.” Og fram kom det en sort slange. Hun tok av seg en kjole, og sa igjen et skinn mot en kjole, slik fortsatte det til hun bare hadde en kjole igjen. ”Ett skinn for en kjole». Slangen vred og vendte på seg, og kom ut av sitt siste skinn. Frem kom det en ung vakker mann. Han hadde mørke krøller, han var sterk og smidig i kroppen. Han hadde mørke, triste og dype øyne. Hun tok av seg sin siste kjole og så gikk de til sengs.
Klokken 3 vekket han henne og spurte: ”Hvilken tid er det?” ”Det er på denne tiden far kommer hjem fra teater.” Klokken 4 vekket han igjen og spurte om tiden. ”Det er på denne tiden far spiser nattmat.” Klokken 5 vekket han henne og spurte om tiden og hun svarte: ”Det er på denne tiden far drikker kaffe.” «Du er den rette bruden», sa han, «Men du må bevare hemmeligheten om at jeg er menneske om natten». Så ble han igjen til slange. Slik levde de livet sitt. Han var slange om dagen og om natten var han mann.
En natt sa han: ”Med din hjelp, så kan jeg også bli menneske om dagen. Slik at vi kan leve sammen som riktig kone og mann.” Hun var mer enn villig nok til å hjelpe han, for hun var blitt glad i sin mann. «Her kveld så holdes det ball her på slottet. Tre kvelder på rad, skal du delta i ballet. Men du må ikke danse med andre enn de jeg sier du skal danse med. Kan du holde ut, så er jeg frelst.” Det lovte hun. «Den første kvelden, så skal du ikke danse før det kommer en rødkledd ridder og ber deg opp til dans».
Hun tok på seg ballkjole og sine sko av glass. Så dro hun på ball. Hun satt ved siden av kongen og dronningen. Adelsmenn og prinser flokket seg om denne vakre kvinnen og ba henne opp til dans. Men hun takket nei til dem alle. Dronningen og kongen undret seg, men de trodde at hun tenkte på mannen sin som ikke kunne delta på ballet.
Så kom det en rødkledd ridder gående opp ballsal gulvet. Han ba henne opp og hun takket ja. Hele kvelden danset disse to sammen. Kongen og dronningen skammet seg. Når ballet var over og gjestene var dratt, sprang de bort til henne, dro henne i håret og skjente på henne. ”Du er en skam for hele hoffet. Her er det adelsmenn og prinser, men så danser du med en simpel ridder, en fremmed.” Også dro de henne i håret, inn på rommet. Der gråt hun i sin manns armer, som trøstet henne. ”Holder du ut to kvelder til, så er jeg frelst. Men neste gang skal du ikke danse før det kommer en sortkledd ridder og ber deg opp til dans.”
Hun tok på seg ball kjolen, sine sko av sølv og dro. Og hun danset ikke før en sortkledd ridder kom gående og ba henne opp. Når gjesten var gått, grep dronningen og kongen etter septrene sine, sprang bort til henne og tok til å slå og denge løs på henne. ”Har du ikke lært”, skjente de. Hun ble både gul og blå. Inne på rommet gråt hun i sin manns armer. «En kveld til, så er jeg frelst. Men denne gangen skal du ikke danse før det kommer en munk og ber deg opp til dans.”
Hun tok på seg ballkjolen og sine sko av gull. Hun danset ikke før det kom gående en munk opp ballsalen og ba henne opp. Men dette var dråpen. Kongen og dronningen kunne ikke styre seg lenger. De sprang bort til det dansende paret, og tok til å slå og denge løs på dem. Munken prøvde å forsvare dem det beste han kunne. Men så falt munkekappen av han. Og der sto han, den unge mannen, med sine mørke krøller og sine dype, mørke øyne. Han hadde sin mors trekk og sin fars holdning. Dronningen og kongen så at dette var deres sønn. Men det var for sent. Ut av huden begynte det å vokse fjær. Armene ble til vinger og ut av ansiktet så vokste det et nebb. Fuglen slo med vingene, så fløy den opp i taket på ballsalen og ut et av de ovale vinduene.
Kongen og dronningen dro seg i håret av fortvilelse. Men prinsessen viste råd. Hun ba om tok sekker med gull og så løp hun etter fuglen i den retningen hun hadde sett den fly. Hun løp en natt og en dag til hun kom til en glassmester. Utenfor lå alt glasset knust, og en ung svenn sto og gråt. ”Hva har skjedd her,” spurte hun. ”Det kom en stor rasende fugl og knuste alt glasset. Når min herre kommer og får se dette så vil han slå meg i hjel.” ”Det var min fugl, så jeg skal betale for skadene.” Så ga hun han den ene sekken med gull. ”Men hvilken vei, fløy fuglen?” ”Veien rett frem.” Hun løp veien rett frem.
Hun løp en natt og en dag til hun kom til en gullsmed. Utenfor lå alt gullet ødelagt, og den unge svennen sto og gråt. ”Hva har skjedd her?” spurte hun. ”Det kom en stor rasende fugl og ødela alt gullet. Når min herre kommer og får se dette så vil han slå meg i hjel.” ”Det var min fugl, så jeg skal betale for skadene.” Så ga hun han den andre sekken med gull. ”Men hvilken vei, fløy fuglen?”
”Veien rett frem.” Hun løp veien rett frem.
Hun løp en natt og en dag. Til hun kom til en stor slette. Utenpå den sletta sto et stort tre. I det treet satt all verdens fugler. Hun sprang bort til treet og fikk se mannen sin sitte blant fuglene. Hun ropte opp og ba om at han måtte bli med henne hjem, slik at de kunne leve livet som mann og kone. Men fuglen rørte ikke på seg. Da klatret hun opp i treet, og tok til å gråte og be så sårt, at fuglene syns synd på henne og snag med henne om at han måtte bli med henne hjem.
Fuglen så på henne med sine triste øyne. Så bøyde den seg mot henne og snappet et øye ut av henne. Hun gråt desto mer med det andre. Men fuglen bøyde seg mot henne og snappet det andre øye ut av henne. Da foldet hun hendene og ba om at fuglen måtte lede henne veien hjem nå som hun ikke kunne se. Men fuglen bøyde seg mot henne og knakk av henne hendene. Så fløy den sin vei, like tilbake til slottet. I det samme den landet, så fikk prinsen sin rette skikkelse. Trolldommen var brutt. Og dere kan tenke dere, kongen og dronningen var glade for å få sin sønn tilbake. Det ble holdt en stor fest, som varte og rakk så det spurtes bort igjennom. Henne glemte de helt. Men hver morgen da prinsen sto opp, så han ut av vinduet med sine triste øyne, som om han så etter noe.
I treet satt hun. Hver eneste fugl, tok forsiktig tak i henne med sine nebb, og så slo de med vingene og løftet henne forsiktig ned fra treet. Hun begynte å gå veien rett frem. Kom hun til et kryss så gikk hun rett frem. Hun gikk langt, hun gikk lengre enn langt. Til hun traff på en gammel kone.
”Jeg kjenner din historie,” sa den gamle kona. Så tok hun armen hennes under sin og ledet henne av sted til en kilde. ”Nå stikker du armene dine ned i kilden.” Hun satte seg ved kanten av kilden og stakk armene sine ned i den. I det samme så vokste hendene hennes ut igjen. ”Nå vasker du deg i ansiktet med vann fra kilden.” Hun tok vann i hendene og vasket seg i ansiktet, I det samme var øynene hennes på plass og hun så like klart som før.
”Dette er en magisk stav, Hver gang du slår den i bakken og ønsker deg noe, så blir det oppfylt. ” Hun tok staven i hånden og ønsket seg tilbake til slottet, og i det samme sto hun der. Hun slo staven i bakken og ønsket at det skulle stå et palass ovenfor slottet. I det samme sto det der. Det var et palass bygd opp av glass og gullbiter. Ut av vinduene fløy det fugler i gull. En gullhøne gikk ute på plassen, men en flokk kyllinger av glass. Inne gikk tjenere med gullforgylte klær. Det sto en trone der, laget av glass og diamanter. For vinduene hang det tunge forgylte gardiner.
Den morgen da prinsen sto opp, fikk han se palasset. Han sprang til kongen og ropte: ”far, hvilket folk, hvem er det som kan bygge opp et palass i løpet av en natt.” ”Så, så det er ikke folk for deg. De er altfor fine, ikke bry deg om dem.”, var kongens svar. Prisen så ut av vinduet igjen og fikk se gullfuglene som fløy ut og inn av vinduene. ”Far, hvem er det som kan ha gullfugler.” ”Ta det med ro, sønn, husk du er bare en prins.” Han så ut av vinduet igjen, i det samme trakk hun fra gardinen, han fikk se henne og han var som besatt. ”far hvem er denne kvinnen som kan bo i dette palasset.” ”Hun er altfor fin for deg. Glem henne.” Men han glemte henne ikke. Alt han gjorde var å tenke på henne dag ut og dag inn. Han sluttet å spise ,han drakk ikke. Han fikk laget et broderi, sydd med gulltråd, et portrett av henne. Han fikk sin tjeneren til å gå over og overrekke gaven.
Hun så på det og sa: ”Så fint.” Så slang hun det til høna, slik at den hadde noe å ligge på. Tjeneren sprang tilbake og fortalte hva som hadde skjedd. Da fikk han laget en ring av gull, besatt med så diamanter formet som fugler. Tjeneren sprang over. Hun så på den og sa: ”Så fint.” Så kastet hun den til fuglene slik at de hadde noe å hakke på. Tjeneren kom tilbake og fortalte om hvor pinlig det hadde vært. Da fikk han laget en kiste av gull, med lokk av glass. han la seg i kista og fikk tjeneren til å frakte han over. Hun gikk bort og så på han. Han åpnet øynene og kjente henne igjen: ”Det er jo deg, det er du som er min brud. Nå kan vi endelig leve sammen som riktig mann og kone.” ”Hvordan kan du si det. I tre kvelder led jeg for din skyld.” ”Tre kvelder. Men det var for at jeg skulle bli kvitt min slangeskikkelse og bli en riktig mann.” ”Og når du var fugl, var du da slange? Du tok mine øyne, du tok mine hender.” ”Kunne du holdt ut å se meg som fugl. Det var fordi jeg måtte bli kvitt min fugleskikkelse. Jeg kunne ikke annet.” Hun tenkte seg om. Så sa hun: ”Du har rett. Fra nå av skal vi leve som riktig mann og kone.” Det gjorde de og de levde lykkelig i alle sine dager.