Slå, slå, du så og du skal ikke få

Er livet mitt skjebnestyrt. Jeg har hørt at det meste er tilfeldig, men fordi vi mennesker har behov for å få en oversikt, tror vi mye henger sammen. Selvfølgelig, det finnes konsekvenser av våre handlinger. Og så er vi preget eller rammet av det miljøet vi vokser opp i og som vi omgir oss med. Men det er ingen unnskyldning, tror jeg, vi er ikke et offer av våre omstendigheter. Som ungdom husker jeg at novellen «Diamanthalsbåndet» av Maupassant gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Kvinnen i novellen, hun, «var en ualminnelig vakker og tiltrekkende ung pike. Men hun var en datter av en fattig statsfunksjonær – som om skjebnen i ren distraksjon hadde plassert henne på et helt galt sted.» Kvinnen drømmer om et bedre liv, tiltros for at hun må gifte seg med en fra sin egen stand. Så blir hun og hennes mann invitert til en fornem mottakelse og av en rik venninne får hun låne et diamanthalsbånd. Dette mister hun, og hun og mannen må arbeide hardt for å betale tilbake verdien av smykket. Det vil si de tar opp et dyrt lån, kjøper et nytt smykke som de leverer tilbake. Mange år senere treffer kvinnen sin rike venninne som først ikke kjenner henne igjen. Det viser seg at det diamanthalsbåndet hun fikk låne ikke var ekte.

Følgende kurdiske folkeeventyr fra Irak har en litt annen vri, men samme tematikk.

Det sies at en gang omkledde sultan Mahmud seg ved å kle seg ut som en dervisj og vandret rundt om i gatene i byen. Tilfeldig kom han gående forbi en smie og inne fra kunne han høre noen som slo og sa: «Slå, slå, jeg så men skal aldri få.» Sultanen ble forundret over disse ordene og tenkte med seg selv at han måtte finne ut av hemmeligheten bak disse ordene.

Han banket på døren og smeden åpnet: «Jeg er en fattig omreisende,» sa sultanen, «kan du la meg sove her i natt?» «Selvfølgelig,» svarte den andre. «Kom inn og vær min gjest.» Smeden fortsatte med arbeidet og gjentok ordene fra tidligere. Sultan Mahmud kunne la være å spørre: «Ikke for å være uhøflig, men hva betyr de ordene?» «La meg være,» svarte han, «det er kun jeg som kan vite.» Men det hjalp ikke. Sultanen kunne ikke la han være i fred. «Bror,» sa smeden, «Jeg sier det på grunn av en drøm jeg hadde. En natt drømte jeg at jeg vandret til et stort fjell. Fjellet var fylt med hull og vann rant ut av alle hullene. Noen steder fosset vannet ut, mens andre steder bare dryppet det sakte. Jeg så en skikkelse bade i lys. Han talte til meg og sa. ‘Min venn, dette er menneskenes skjebner. Der hvor vannet fosser ut, er det et menneske med en god skjebne, et menneske som vil blir rikt. Der hvor vannet er lite og bare drypper, er det tegn på fattigdom.’ Jeg spurte om å få se mitt hull. Han tok meg i armen og ledet meg til en stein hvor det var en sprekk. Litt vann dampet ut av sprekken. ‘Dette er din skjebne,’ sa han. Da jeg våknet forsto jeg at all min strev er forgjeves. Hvor mange dager har jeg ikke arbeidet uten å tjene noe. Jeg lytter til drømmen og vet at jeg er fattig og vil aldri bli rik. Derfor har det blitt min vane å si disse ordene.»

Sultan Mahmud bestemte der og da for å hjelpe den fattige mannen. Etter at han hadde hvilt der en stund, tok han farvel. To til tre dager senere fikk han en stekt kylling fylt opp med penger og sydd igjen. Kylling ble lagt på et messing fat og brakt til smeden med ordene: «Dette er en gave fra sultanens hus».

Smeden mottok fatet av en tjener. Han satte det til side og sa til seg selv: «Jeg spiser det senere etter at jeg har arbeidet.» Ikke lenge etter kom en fattig tigger og banket på og ba om almisser. Smeden sa: «Jeg har allerede spist en skalk brød. Jeg trenger ikke å spise den maten sultanen har sendt meg.» Han ga den til tiggeren, som straks gikk og satte seg i et hjørne. Da han delte kyllingen, rant pengene ut. Tiggeren plukket dem opp, gikk sin vei og ble så rik at han ikke lenger trengte å tigge.
Et par dager senere sendte sultanen en av sine tjenere avgårde for å se hvordan det gikk med smeden. Tjeneren kom tilbake og kunne fortelle: «Min herre, han arbeider som før og sier ordene: ‘Slå, slå, jeg så men skal aldri få.’ Dette overrasket sultanen og den natten kledde han seg ut igjen og dro til smeden. Som sist ba han om losji.
Sultanen satte seg ned og begynte å snakke. Tilslutt sa han: «Fikk du en gave fra sultanens hus? For noen dager sendte de en stekt kylling på et messing fat.» «Ja,» svarte smeden, «De sendte meg maten, men en tigger kom og jeg ga den til tiggeren.» Sultanen var forbauset og sa: «Det er sant, hva en skjebnen ønsker, slik er det.» Så sa han: «Kjære deg, jeg er sultan Mahmud og kyllingen jeg sendte deg var fylt med penger. Det er tydelig at din drøm er sann. Og du har all rett til å si ordene: ‘Slå, slå, jeg så men skal aldri få.’»