Gyger er et fascinerende ord. Hvorfor dette ordet? La meg ta en omvei, jeg begynner å føle som Hyrrokkin, jeg begynner å føle meg skrukkete. Det knirker i beina når jeg reiser meg og er det glatt ute, setter jeg på en gangsperre i hoftene i frykt for å falle. Jeg går stivbeint og med subbende museskritt. En gang i fjor vinter var jeg så skrekkslagen over å kanskje skulle falle at jeg framprovoserte et «iallfall» jeg skulle falle. Jeg satte meg på knærne og krabbet meg oppover. En ung mann kom løpende for å hjelpe meg, han trodde jeg hadde falt; det hadde jeg ikke, betrygget jeg han med, jeg krabbet halvveis for å ikke falle.
Stort sett kan jeg ikke tro at jeg blir eldre, bortsett fra når så barn spør. Da svarer jeg gjerne, på deres for dem eksistensielle og viktige spørsmål om hvor gammel jeg er. «106», svarer jeg. Jeg svare jo for å få høre: «Så gammel er du ikke!», det hører jeg ikke. De tror at jeg faktisk er så gammel. Som sagt, stort sett kan jeg ikke tro at jeg blir eldre….. bortsett fra når jeg treffer folk jeg ikke har truffet på mange år, da kan vi, nå to fremmede, se på hverandre med et blikk som sier «at jeg kan ikke tro at det er deg, for jeg kan jo ikke tro at jeg ikke har sett deg på så mange år, for det må jo være mange år, så grå og rynkete som du har blitt.» Jeg ser i speilet av den andres øyne, at jeg har blitt eldre. Forøvrig, speilene blir mindre og mindre, snart kan jeg bare se et øye i det, det får holde. Rundt hver dags omdreiningspunkt, tenker jeg at jeg skal komme alderdommen i forkjøpet. Jeg går opp trapper og når kols stadiet på det øverste trinnet, jeg ser på serier beregnet på en yngre generasjon og smører ansiktet inn med fete kremer. Ingenting virker og det spiller egentlig ikke en så stor rolle. Jeg kan godt være en gygre jeg.
Dette er en kjempekvinne, en jotne. Hyrrokkin som nevnes i fortellingen om Balders død er en gygre. I folkeeventyrene er dette et begrep som ofte brukes om det kvinnelige trollet. Om trollet er ille, er hun ti ganger verre og er trollet en hjelper er hun den absolutt mest hjelpsomme. På et vis kan man si at hun er det norske svaret på den russiske «Baba Yaga», hun kan hjelpe de som er gode, men være grusom mot de onde.
Noen kjennetegn som ofte går igjen når det gjelder gygre i folkeeventyrene, er at hun har en meget lang nese som hun ofte roter i aska med, hun liker å bli kalt bestemor. Blir hun kalt dette, har hun en tendens til å love et bestemorstykke igjen. Hun sier gjerne ting som «Jeg har levd i 7 vedfall», det vil si at hun er så gammel at hun har opplevd skogen bli hugget til ved og gro opp 7 ganger.
Hun er representant for en evig alderdom med all den visdom og dumskap den fører med seg. Hun har for øvrig ofte en lei kløe på ryggen, forteller et folkeeventyr.
Den mytiske gygra ligner trollkjerringa, men i mytene framstår hun som en som innehar mer urkraft. Gygra er blant annet mor til ulvene og så har du som sagt Hyrrokkin, den som er skrukkete av ild. Etter Balders død skal han brennes på sin båt, men ingen makter å skyve båten ut på vannet. Derfor kaller de på Hyrrokkin. Hun kommer ridende på en ulv som fire berserker må holde og som tømmer bruker hun huggormer. Det som er spennende er at disse gygrene på et vis representerer alderdom, samtidig har de vitalitet og kraft. Derfor kan jeg godt være en gygre. Jeg trekker litt på smilebåndet, det er ikke godt å si om det er en rykning eller et faktisk smil.