Jeg er nå isolert (ikke karantene isolert) på et hotell i Vestfold. Jeg er på såkalt skriveferie, med andre kjente og ukjente. Jeg befinner meg på et lite hotellrom med skatoll som jeg sitter og arbeider ved og kjører en streng og disiplinert dagsplan som starter kl. 0700 med svømming i et saltvannsbasseng. Deretter består dagen i å isolere seg på rommet, hvor jeg sitter og skriver på Podkast og diverse annet, kun brutt av måltider og noen få pauser. Det er en velsignelse å få arbeidet i et strekk, uten brudd av alt det man brytes av når man befinner seg hjemme.
Pausene mellom består av å gå turer i nærområdet som er et lite idyllisk sted ved vannet. Dette stedet fungerer mer som en pensjonat, men er tydeligvis godt besøkt. Kari styrer, bor og bader her. Hun er en godt voksen dame med full kontroll og oversikt og kjenner stamgjester som kommer år etter år, kanskje for å bade i saltvannsbassenget. Bassenget får vann rett fra sjøen, med en liten «dæsj» oppvarming. Det er også plass til hunder her. Jeg har ikke med Atsjoo, men flere av gjestene har med seg sine hunder og bor på dertil egnede rom.
På mandag så jeg en katt ligge på en sofa i den lille vinterhagen som fører ut til hagen. Her er det hunder og katt, sa jeg til Kari. Katt? Utbrøt hun høyt og så katten ligge i en sofa. Hun kastet den ut. Katten så ut som om den eide stedet, men det hadde den sneket seg til. Katter er ikke velkomne, iallfall ikke nabokatter som sniker seg inn for å få smak av ferie i en myk sofa.
Ellers er det diverse bygg her som man kan arbeide i, som bibliotek og lignende. Man er med andre ord ikke låst til sitt hotellrom. Men smitterestriksjoner gjør at plassen ikke kan utnyttes like godt. Her er det et godt sted å være og man kan få være i fred om man foretrekker det.
Jeg reiser herfra på fredag.