Kilde: Brita Pollan, Samiske beretninger
I Notozero levde det før i tiden en gammel mann. Han hadde en sønn som var gift, og sønnen var en god reinjeger. Hver høst mens sønnen var på reinfjellet, forsvant kallen, og han kom ikke tilbake før det ble vår. Hvor han hadde vært om vinteren, visste ingen.
En høst var sønnen igjen på reinjakt. Sønnekona tenkte at når den gamle nå igjen skulle gå sin vei, skulle hun gå etter for å se hvor han gikk.
Så gikk gamlingen en dag på vei til marka, og sønnekona fulgte hemmelig etter. Da så hun at gamlingen gikk noen ganger rundet et bøyd tre, og så ble han til en bjørn og gikk videre. Sønnekona gikk også rundt det samme bøyde treet. Så ble også hun til en bjørn. Hun ga seg til å følge i sporene til gamlingen og nådde ham igjen.
Gamlingen sa: – Nå brakte du nok ulykke over oss begge, siden du også kom. Når nå mannen din kommer fra jakta og ikke finner deg hjemme, går han naturligvis ut for å lete etter deg. Så finner han sporene våre og tror at her har det gått to bjørner. Han følger etter sporet og skyter oss begge. Men jeg skal prøve å berge deg hvis du bare vil gjøre som jeg sier, sa gamlingen.
Så instruerte gamlingen henne: – Du skal gå nøyaktig i mine sport, for at sønnen min skal tro at her har det gått bare en bjørn.
De gikk da etter hverandre i de samme fotsporene. Så krøp de inn i en berghule. Gamlingen sa til sønnekona: – Du skal gå lenger inn enn meg. Når mannen din kommer, tror han at det er bare en bjørn i hiet. Idet gamlebjørnen kommer ut, blir han skutt. Så flår sønnen min skinnet av bjørnen og brer det ut på jorda like foran åpningen til hiet. Hvis du vil bli menneske igjen, skal du prøve å hoppe over skinnet. Dersom du kan klare det, blir du menneske igjen.
Det gikk slik som gamlingen hadde sagt. Sønnen kom til åpningen av hiet. Gamlingen gikk ut, og så ble han skutt. Da flådde sønnen skinnet av bjørnen og bredte det ut på jorda like foran berghulen. Sønnekona listet seg så stille som hun kunne til åpningen av hiet. Hun hoppet over bjørneskinnet som lå utbredt på marka utenfor hulen. Hun klarte å hoppe over. Bare det ene fotbladet kom ikke utenfor skinnet. Derfor fortsatte den foten å være bjørnelabb.
Mannen sa kort – Hvis jeg hadde visst at du og var i hiet, lå du som flådd skinn du også nå.
Den som nettopp har skutt en bjørn, han er nemlig ute av seg selv, og da er han ikke blid mot noen.
Isak Persen Saba, 1918, Neiden