Både hos skalden og den folkelige fortelleren har det vært en eller annen form for skolering, begge kan til dels ha gått i arv, men skaldens læring var mer i system. Et eller annet sted mellom der ligger studiene i fortellerkunst og muntlig fortelling. Å ha et studiefag vil si en form for institusjonalisering som i danningen av en skald. På en annen side er det meste av fortellermaterialet hentet fra den folkelige fortellernes materiale. Svært få fortellere i den vestlige verden lovpriser konger.
Som både hos en skald og en folkelig forteller, vil et studiefag ha sin tradisjon og stil. Tradisjonen og stilen ved Høgskolen i Oslo henger til viss grad sammen med kontakten med britiske fortellere og en oppfattelse av hva som fungerer, og ikke minst av hva som defineres som muntlig fortellerkunst hvor det tidligere ble poengtert at muntlig fortellerkunst ikke er teater. Det resulterte i en tradisjon som hadde glemt kroppen og i sin fornektelse av teater, hadde den også feid unna teatralitet. Teatralitet oppleves som en uting, fordi den er udemokratisk.
Det andre stilen er den som oppstår i et møte mellom en lærer og student. Fordi ”fortellerrollen” krever så mye av ens personlige jeg, blir dette forholdet (ofte ubevisst) som om du skulle ha fulgt en læremester. Det vil si at hovedlæreren ved et studiet får en funksjon som en mester, som en student kopierer. Jeg studerte selv hos den britiske fortelleren Ben Haggarty i ett år, og det kunne ”folk” tydelig se. Kopiering faller naturlig når du har en lærer som preger studiet.
Mitt utgangspunkt som en underviser i muntlig fortellerkunst har vært at det er viktig å etter beste evne å ta utgangspunkt i den enkelte students eller fortellers ressurser og bygge opp, utvikle, fornye og utvide dette. Studenten må opparbeide en fleksibilitet slik at de kan gjennomføre den muntlige fortellerkunstens store fortrinn, nemlig muligheten til å opptre hvor som helst, når som helst med hva som helst. Når en student møter fagenheten muntlig fortelling eller fortellerkunst handler det om å raskt presentere dem for selve fortellersituasjonen. Studentene må innarbeide seg et repertoar på 3 – 4 fortellinger slik at de kan komme i gang med å fortelle. Jeg forteller fortellinger som er enkle for dem å bringe videre. Studentene arbeider konkret med fortellingene, slik at de får prøvd ut ulike måter å innarbeide fortellingene på. Fortellingene er uten tvil den store læremesteren. Det meste av tiden blir brukt til å gi dem teknikker som kan frigjøre studentene fra tekst og fortellingene fra det papiret de er skrevet ned på. Det finnes mange måter å arbeide på, jeg har erfart flere, men heller selv mot den ”ikke skriftlige måten”. Det finnes mange som skriver, men det er ikke mitt hovedverktøy. Som alt annet kunstnerisk arbeid er fremgangmåten en blanding av bevisst progresjon og intuisjon for den enkelte fortelling. Teknikkenes utgangspunkt er å gjøre fortellingen til sin. Det arbeides mye med undereventyr, fordi de i den sammenhengen inneholder mange elementer som kan arbeides med. Undereventyr fremstår som en folkliggjøring av myter, altså de har både det mytiske og det folkelige. I arbeidet kan du på en måte si at du skal ha et skjellett som du improviserer over. Men det tar tid å bygge opp et lager av motiver og språklige vendinger som fortelleren kan sprudle over med. Hvor lang innarbeidelses prosessen er, er avhengig av type fortelling du arbeider med, hvor godt du er inne i stoffet allerede og så videre. Teknikkene forbereder studenten og fortelleren mot både fortellingen og formidlingen. Teknikken mot fortellingen kan for eksempel være arbeid med billedskapning og struktur. Mens arbeid mot formidlingen går på stemmearbeid, kroppsbruk og kommunikasjon.
Livo og Reitz (1984) ser på ulike aspekter ved det å være forteller i boken ”Storytelling: process and practice”. Fortelleren skal:
• Vise varhet for hva slags type fortelling man forteller.
Som nybegynner lønner det seg ofte å begynne med ”skatten hjemme” – det vil si fortellinger innenfor en kultur du allerede kjenner til. Et annet aspekt er at du som forteller vil oppdage at du over tid arbeider med ”samme type” fortelling. Fortellingene har likt tema, eller struktur eller lignende. Da jeg arbeidet som forteller ved Gamlebyen Skole, hvor en stor andel av elevene kommer fra flerkulturelle hjem, var det viktig for meg å arbeide med ”troll” i første klasse. Troll er en god vei til forståelse av norsk kultur.
• Vise varhet for bruk av det muntlige språket.
Som forteller formidler du på din egen dialekt. Det er også viktig å være bevisst ”moderne uttrykk” og slang. Dessverre oppdager jeg at studentene mer og mer tar i bruk engelske ord. Jeg mener at noe av det viktigste ved rollen som forteller er å formidle språket som en kulturbærer.
• Vise varhet for det nonverbale språket.
Fortelleren har et mangfoldig språk. Kroppsspråk, bruk av lyder og mimikk bør forsterke fortellingen.
• Vise varhet for balansen mellom fortelleren og karakter.
Fortelleren er seg selv, men enkelte fortellinger stiller større krav til bruk av karakter. Aksel Olrik nevner i sin ”episke love” den ”sceniske totallslov”. I en scene opptrer det ikke mer en to aktører, hvis det opptrer flere, har de likevel funksjon av å være to, som Askeladden mot brødrene. Dette skyldes at fortelleren klarer ikke å håndtere mer enn tre stemmer ad gangen, fortellerstemmen og to andre stemmer. En forteller klarer sjelden å gå helt inn i karakter. Folkeeventyr har endimensjonale aktører og fordi overgangene mellom forteller og aktør skal skje raskt. Derfor henter fortelleren ut en essens av aktøren.
• Vise varhet for bruk av det rituelle språket.
Fordi det å fortelle er en muntlig handling, foregår det også en større grad av ritualisering i språket. Bruk av rim, regler, sang og så videre har en funksjon i fortellingen, men man må ikke sløse med denne funksjonen slik at det blir ren ornomatikk.
• Vise varhet for fortellingens følelse og tone.
Det er som om fortellingen bærer i seg et notasjonssystem for følelser, dynamikk og tone. Med erfaring klarer fortelleren å avlese dette.
• Vise varhet for publikums interaksjon.
Interaksjon er en spennende effekt, da den understreker den dialogen som foregår når du forteller. Med barn er det et viktig element, men samtidig skal du passe på slik at du ikke mister kontrollen, for barna kan fort overta fortellingen.
Å skolere en forteller er å se på hva en forteller bør ha og utvikle av evner. Å skolere en forteller er å gi det allmenn kunstnerisk bevissthet, hvor du ivaretar både det skapende og utøvende hos fortelleren. Evnene som utvikles og ivaretas kan være følgene: fantasi – forståelse og varhet for fortelling – hukommelse – kommunikasjon/ytringsglede – konsentrasjon – kroppsbruk – lytting – observasjon – samarbeid/samspill – språk – stemmebruk – tilstedeværelse og trygghet. Alt for å tilfredstille både evnene til å skape og uttrykke.