Min barndom besto av ensomhet og bøker og jeg opplever ikke i dag at dette er en negativ fortid. Aslak Sira Myhre skriver i en kronikk om drømmen man ikke skal følge. For noen er drømmen det eneste man har. Hvor ville jeg ha vært i dag om jeg ikke fikk drømme? Det får jeg spare til et annet innlegg.
Jeg vil skrive om skolen; og det jeg husker fra skolen er ikke kunnskapen vi ble matet med, det jeg husker er det som dannet meg som menneske. Jeg husker ikke bøkene, fagbøkene, men Jeg husker lærere som evnet å formidle kunnskap og kompetanse og som åpnet et rom hvor jeg kunne blande fantasi, virkelighet, kompetanse og narrativitet. Jeg var heldig, jeg gikk på en rar skole. Skolen var åttekantet og lærerne var ikke firkantede. Skolen eksperimenterte med både det ene og det andre og hadde vi blitt målt i en standardisert prøve ville nok foreldrene våre blitt bekymrede. Det kan være at om jeg hadde gått på en annen skole, så ville jeg ha blitt bedre faglig rustet; jeg tror ikke det. Om jeg hadde gått på en annen skole, ville jeg aldri ha drevet med noe som svært få driver med, jeg ville ikke ha evnet å skape min egen arbeidsplass. Jeg gikk på en skole med opplevelser.
Rektor Rummelhoff foret oss med kongesagaer. Hele skolen måtte samles når rektor Rummelhoff så det som sin plikt å innføre oss i kulturarven. Rektor Rummelhoff levde med geberdene som Aristoteles ville ha sagt det, da han framføre det ene mytiske slaget etter det andre. Til jul laget vi helaftener med opptredener. En høst hadde vi en stor hemmelighet og hvordan vi klarte å holde det hemmelig er for meg en gåte. Øyvind Sand, vår lærer, hadde den ideen at vi skulle lage en fantasiorkester. Ingen skulle få vite noe som helst. Vi bygget våre drømmeinstrumenter, store og mangfoldige og skinnende instrumenter. Så øvde vi på instrumenter som ikke kunne lage lyder, lyden var på kassetter. Vi skulle mime at vi blåste og traff noter. Da teppet ble trukket til side, gikk det et sukk i salen og vi var verdens helter som hadde skapt noen ingen før hadde gjort. Øyvind dirigerte oss igjennom den fantasien vi levendegjorde der og da. I et lite øyeblikk kunne vi skape en historie vi skulle bære med oss videre. Og for ensomme barn som levde rundt på øyene, følte vi øyeblikk av samhold.
Det er mye som er galt med skolen, også den skolen jeg gikk på. Men opplevelsene vil jeg ikke være foruten. Hva husker du fra skolen?