En ung mann bodde en landsby, i samme hus som sin far og hans nye kone. Den unge mannen hadde klart å kjøpe til seg et lite lager med sesamfrø som han mente han kunne selge videre med fortjeneste.
En dag kom det noen kjøpmenn til landsbyen. Det var fem stykker og søkte nettopp sesamfrø. Den unge mannen fikk høre dette og oppsøkte dem. Han lurte på hvor mye de trengte og det var mer enn den unge mannen hadde. Likevel sa han: ”Jeg har mer enn nok.” Dette ville de se. Han tok dem med seg hjem, og hentet en håndfull med frø som han viste dem. Frøene var gode og rene og kjøpmennene diskuterte og sa seg i mellom: ”Denne mannen har nok mye frø, for hadde han hatt lite, ville han ha vist oss alt han har.” Så de ble enige om prisen og kjøpmennene betalte han der og da. Men den unge mannen ba dem bli til dagen etter. Han skulle sørge for mat og et sted å sove.
Den unge mannen fikk slaktet noen kyllinger som han ga til sin stemor, han ga henne også noen mynter og ba henne lage et måltid til gjestene. Han ba henne også lage en Baysárah som er bønner kokt i honning og melk.
Det ble et godt måltid og alle var i godt humør. Da det nærmet seg sovetid, spredte den unge mannen madrasser utover gulvet. Der skulle kjøpmennene sove. Så sa han: ”Jeg ber dere så inderlig om å ikke fise. Min stemor tåler det ikke og hun dør bare hun hører en fjert.” Så sov de alle godt, reisen hadde vært lang, magene var fulle av mat og de sov dypt. Da fant den unge mannen fram gryta med Baysárah og han smurte dette utover bakendene til alle de besøkende. Deretter gikk han og la seg.
Tidlig neste morgen våknet de fem kjøpmennene og alle kjente noe mykt nede ved rumpa. De hvisket til hverandre: ”Jeg har bæsjet”. Den unge mannen hørte dette og kom springende og ropte ut: ”Stakkars meg, min stemor er død! Dere har drept min stemor.” Kjøpmennene flyktet derfra og ble ikke sett igjen.
Jo, det ble de. Et år etter kom de tilbake for å forlange sine penger i retur. Den unge mannen fikk høre om dette. Men den unge mannen lot som han var død. Han fikk sin stemor til å gravlegge han på gravlunden. Men seg i graven tok han med litt kull og et smijern. Da kjøpmennene kom og spurte etter han, fikk de vite at han døde nylig og at han var gravlagt. De bestemte seg for å dra bort på graven og pisse på den. Der i graven, hadde den unge mannen varmet opp smijernet og da kjøpmennene tråkket på graven svidde han brennmerker i føttene deres. Kjøpmennene dro og den unge mannen kom opp av sin grav. Men for de som tror det slutter her, er det bare å si nei.
Kjøpmennene fikk rede på at den unge mannen likevel levde. De kom igjen til landsbyen, men denne gangen henvendte de seg til dommeren for hjelp og ba denne om å utlevere den unge mannen til dem. Dommeren sendte etter den unge mannen og kjøpmennene forlangte summen de engang hadde betalt tilbake. Den unge mannen lot som han studerte dem og sa til dommeren: ”Disse er slaver min far engang eide!” Dommeren spurte om det stemte, men de nektet. Den unge mannen sa da: ”Min far pleide å brennmerke føttene til sine slaver, se om de har merker på føttene. De måtte av seg sine skotøy og det stemte. Så istedet for å få gjelden sin tilbake, måtte de fem kjøpmennene betale for sin frihet.
OG DER ENDER FORTELLINGEN.