Nattens skapning
En fortelling fra Brasil, kilde: Brazilian Folktales, av Livia de Almeida, Ana Portella, Margaret Read MacDonald
Maria levde alene i et lite hus ved kysten. Hennes liv besto av hardt arbeid: å våkne opp før soloppgang, bære tunge bøtter med vann fra brønnen, tørke kjøtt i solen. Hele dagen arbeidet hun. Hennes eneste følge og venn var en hund, som trofast fulgte henne dit hun gikk. Noen ganger drømte hun om en bedre liv, et liv fylt med glede, med latter og musikk. Men drømmen falmet alltid i møte med den harde virkeligheten.
En dag, etter at mørket var falt på, var Maria hjemme da hun hørte en melodi i det fjerne. Den lød så vakkert at Maria fikk lyst til å le og gråte på samme tid. Hun hørte lyden av en manns stemme, dyp og vakker, mørk og mystisk, likevel som om den var kjent for henne. Men hun forsto ikke ordene i sangen som ble sunget. Det var som om stemmen nærmet seg huset og Maria føle hjertet slå. Hun lengtet etter å være sammen med den som eide den stemmen. Gjennom vinduet kunne hun se en mørk skikkelse ved døren. Hun løp mot døren for å åpne den. Men brått begynte hunden å synge tilbake: «Gå vekk, om du ser etter Maria, så er ikke Maria her.» Da Maria åpnet døren, var det ingen der. Hun ble rasende. Hun sparket hunden. «Dumme dyr!», skrek hun.
Dagen etter, da det ble mørkt, kunne Maria på ny høre stemmen. Hun bandt fast hunden i bakgården, og festet et tau rundt hundens kjever. Hunden kunne på den måten ikke åpne sin munn. Så gikk hun inn og satte seg ved vinduet. Sangen ble klarere og klarere. Hun så silhuetten ved døren. Plutselig og til tross for munnen var bundet, begynte hunden å nynne fram sitt svar: «Gå vekk, om du ser etter Maria, så er ikke Maria her.» Kvinnen var så rasende at hun drepte den eneste vennen hun hadde og begravde den i bakgården.
Dagen etter satt hun ved vinduet idet solen gikk ned, ivrig etter å høre stemmen igjen. Så var den der og den kom nærmere og nærmere, den samme søte melodien. Hun så den mørke figuren ved døren. Men i det samme hørte hun hundens stemme: «Gå vekk, om du ser etter Maria, så er ikke Maria her.» Det var den døde hunden som sang fra graven. Fra seg av raseri gravde Maria opp hunden, laget et bål og kastet det døde dyret på bålet. Og dagen etter satt hun spent ved vinduet igjen, og hun så hvordan den mørke skikkelsen nærmet seg døren hennes.
Brått hørte hun en annen stemme: «Gå vekk, om du ser etter Maria, så er ikke Maria her.» Det var hunden, eller hundens aske som fortsatt sang. Blindet av raseri samlet Maria asken og dro til klippene. Der kastet hun asken i havet.
Neste dag badet Maria. Hun gredde sitt lange tykke sorte hår og tok på seg søndags kjolen. Hun satt stille ved vinduet mens hun ventet på solnedgangen. Da mørket la seg hørte hun den syngende stemmen i det fjerne. Lyden ble høyere og høyere. Hennes hjerte slo hardt. Stemmen hadde aldri vært så vakker som nå, så myk likevel sterk og intens. Den mørke skikkelsen nærmet seg hennes dør.
Det hørtes ingen andre stemmer.
Så steg monsteret inn………..
Dessverre slutter fortellingen der, og det er kanskje like greit!