Tidligere skrev jeg om kronotopen fra en prøve. Her skal jeg prøve å relatere det til den andre praksisen. I denne praksisen har jeg fortalt en til en på ulike steder i Oslo og omegn:

Gravlund, hybel i et kollektiv, et kapell, Oslo S, Slottsparken, et hotellrom, Stensparken, verksted i Bærum og en liten leilighet på Sagene. De fleste fortellersituasjonene ble dokumentert gjennom lydopptak.

Her har altså selve fortellerstedet påvirket hvordan fortellingene har blitt fortalt. Opplegget har vært at lytteren har valgt fortelling gjennom valget av en gjenstander. Materialet besto av autobiografiske fortellinger og norrøne myter.

I tillegg til kronotopen ønsker jeg å se på Roman Jackobsens funksjoner. Roman Jackobsen skriver at enhver taleakt har seks funksjoner som er mer eller mindre virksomme. Den ene funksjonen er kontekst. Konteksten gir språket en referensiell funksjon. I dette prosjektet var konteksten rimelig forståelig for alle parter på forhånd, likevel var den divergerende fordi kontekstene var ulike i den forstand at rommene var ulike og lytterne hadde ulike erfaringer med muntlig fortellerkunst. I møtet med lytteren på de forskjellige stedene, vil det naturlig nok være kommentarer i forhold til den konsteksten vi befant oss i, også under fortellersituasjonen. Disse kommentarene fikk da en referensiell funksjon.

I de fleste tilfeller måtte jeg på forhånd forklare konteksten når vi møttes samt instruere lytteren i bruk av gjenstander. Og dette fører meg over i den konotative funksjonen. Det vil si at holdningen er rettet mot lytteren. Å tiltale lytteren direkte er å ha en slags imperativ holdning til materialet. Fortelleren er da ikke bare «kunstner», men også en instruktør for lytteren. Eller man kan si det på en annen måte, kanskje fortellerkunstneren også inkluderer denne instruerende holdningen i en fortellersituasjon. Ved to tilfeller begynte lytterne å gråte, det ble naturlig for meg å spørre om lytteren hadde det bra, det er også en konnotativ funksjon i fortellersituasjonen.

En annen funksjon som er naturlig tilstede, spesielt i oppstarten av fortellersituasjonen, er den faktiske funksjonen, den som skal sørge for kommunikasjon. Alle fortellersituasjonene starter med en samtale som en oppvarming mot fortellingen. For å bryte samtalen og gå over i fortellingen, kan det oppstå kommentarer som «Nå begynner jeg», eller «er du klar» som understøtter den faktiske funksjonen.

Den metaspråklige funksjonen, er også den forklarende funksjonen. I en generell fortellersituasjon med barn, kan denne oppstå underveis i en fortelling hvor de spør om det er noe de ikke forstår. Det kan være at lytteren ikke forstår «koden», det at ”jeg forteller for deg.” Dette kunne det være små bemerkninger til, men det gikk ikke på selve innholdet, men heller formen i prosjektet, som «hva går egentlig dette utpå?».

Jackobsen hevder at episk diktning primær befatter seg hovedsakelig med referensiell funksjon, den er orientert mot lytteren eller tredje person som han skriver. Likevel mener jeg at poeitiske funksjonen er viktig i muntlig fortellerkunst, verket eller medelsen selv er vel så viktig fordi vi ønsker å ha en verkshøyde med det vi gjør. I dette prosjektet har jeg lagt inn tydelige poetiske elementer hvor lytteren skal være fristilt til å reflektere selv. En av fortellingene åpner med en parafrasering av en sang, hvor jeg har gitt meddelsen en bestemt form for å gi lytteren en mulighet til å assosiere. Det mener jeg er en poetisk funksjon.

Hvordan påvirker dette kronotopen? Tidligere har jeg skrevet at under en fortellersituasjon er det gitt at det er to kronotoper tilstede. Den ene kronotopen er selve fortellerhandlingen og den andre er selve fortellingen. Man kunne kanksje sagt at konteksten i seg selv også er en kronotop, i og med den uungåelig influerte de to andre kronotopene. På gravlunden fortalte jeg en fortelling hvor Døvika blir nevnt, jeg spør også lytteren om hun kjenner til stedet på Hvaler. Å stå på en gravlund og komme på et sted som heter Døvika påvirker hverandre i forhold til selve stedet, men også tiden, fordi brått bryter fortellingens preteritum tempus og går over i presens. Jeg krysser altså to kronotoper.

Noe annet bemerkelsesverdig jeg kan høre på opptakene er frykten for å slippe kronotopene. Det er svært få pauser i fortellingene og selv de ulike fortellingene fortettes ved at jeg hopper fra den ene fortellingen til den andre.

Videre er det forskjell på typer fortellinger. Det fungerer aller best der jeg kan kombinere det autobigrafiske med det tradisjonelle, dernest kommer de autobiografiske fortellingen. Her er det slik at referanser til både tid og sted vekker lytterens egne fortellinger. På Oslo S dreide samtalen seg i etterkant mye om fallet av muren i Berlin. Lytteren var helt tilfeldig halvt tysk. Jeg har også to erfaringer med at det autobiografiske blir for sterkt. Ved to tilfeller ble lytterne så emosjonelt påvirket at jeg snudde på programmet ut fra de valgene som egentlig var gjort. Innad i fortellingene måtte jeg da finne nye tilknytninger til gjenstandene lytteren ønsket å høre fortellinger fra.

Om jeg forlater de tekniske termene litt, ønsker jeg å si noe om gjenstandene. Det var en gjenstand som konstant ble valgt, nemlig parfymeplasken. Så ved to tilfeller valgte jeg å ikke ta med den. Var den med, ble den valgt og alle hadde en bestemor som hadde brukt den parfymen.

Etter fortellersituasjonene hadde lytterne alltid behov for å fortelle om egne erfaringer. Tre ganger fortalte jeg for fortellere. Den ene fortelleren fortalte om eget norrønt materiale. De andre fortellerne snakket om kombinasjonen av det norrøne og det autobiografiske. De andre lytterne knyttet egne erfaringer fra livet til fortellingene, gjerne dødsfall de selv hadde erfart. En lytter var mer inne på det tekniske. Men når man setter i gang fortellinger hos andre, er det da kronotoper som iverksettes, der det faktisk er en sammenblanding av tid og rom som spinner videre? Minnearbeid er gjerne knyttet til de to komponentene, men ofte hver for seg. Kan det være slik det er en ide å faktisk se på hvordan tid og sted sammen kan kanalisere nytt erindringsarbeid?

Comments

comments