”Jeg vet ikke hva jeg skal si”, sier flere. Deres holdning til meg har endret, det har gått opp for dem at jeg er mer mor enn noe annet. Jeg kjenner sorgen blir sterkere, den har fått et dominerende rom, det er alltid noen som vil synes synd på meg. Så prøver man å finne en mellomvei, snakke om noe annet. Bekjente har blitt fremmede, det blir for uutholdelig å prøve å forstå, de leter etter en vei for finne tilbake til det gamle men den voldsomme erfaringen ligger som en mur imellom oss.
Før….
Før hadde jeg hørt om foreldre som mistet sine barn. Når de oppsto som et tema i en samtale var det som et slør la seg over ordene, man ble lavmælt, ord ble vel utvalgt og bar et ekko av en annen mening. Stakkarsliggjøringen og det var nok en grunn til at skjebnen så nådeløst hadde rammet dem. Arvesynden slo nok ut på dem for det måtte jo være en grunn til at de hadde mistet sitt barn, en slags ”payback time”. Nå er jeg en av dem som er dømt til å gruble over ”hva galt har jeg gjort?”.
Ja, det er vanskelig å finne ord, så setter man et rødt, eller grønt eller knust hjerte som kommentar, istedet for å ta seg tid utfordringen med å utvide sitt eget språk.
Nå er jeg i Oslo onsdag morgen. Jeg skal vaske meg, sende bånd på hunden og gå til graven.