Det var engang en fattigmann som hadde en sønn. Da han ble stor ville han ut i verden og prøve sin lykke. Han ba derfor om å få farsarven sin, så han ikke skulle legge i vei tomhendt. Jo, det skulle han nok få, sa faen og tok til å skifte. Men da han var ferdig ble det ikke mer enn et havreøye på hver part. Gutten tok havreøyet i lommen og dro avsted.
Da han hadde gått et langt stykke, kom kvelden på han; så han gikk inn på en gård og ba om hus for han og havreøyet sitt. Det kunne han nok få, sa kjerringa; men havreøyet måtte han legge fra seg utpå trappen; inne var det trangt nok fra før, og det tørre havreøyet kunne nok godt tåle å ligge ute, sa hun.
Tidlig om morgenen kom gårdshanen forbi trappen; den fikk se havreøyet og puttet det straks i kråsen. Da så gutten sto ferdig til å dra videre, var havreøyet borte. De skjønte straks at hanen var skademannen og så måtte kona gi ham hanen isteden.
Gutten trasket dagen lang med hanen under armen; om kvelden kom han til en gård og der gikk han inn og ba om husvære for seg og hanen sin. Ja, det kunne han nok få, sa de; men hanen fikk han sette inn i fjøset.
Om natten lå den beste kua i fjøset hanen ihjel. Og så måtte mannen la gutten få kua isteden.
Ja, gutten la avsted med kua i bånd og han var ingen liten mann nå, må vite, siden han eide en ku. Han melket kua og levde vel, mens han reiste videre. (195) Så ble det kveld og da han kom til en gård, gikk han inn og ba om hus for seg og kua. Det skulle han nok få, sa mannen på gården, men kua fikk han sette inn i stallen, de hadde ikke plass i fjøset.
Om natten hadde hesten slått kua ihjel, og da gutten skulle avsted om morgen, sto mannen utenfor døren med hesten oppsalet.
«Du får ta denne her,» sa mannen; «den er nok kommet i skade for kua di i natt.» «Får vel det,» sa gutten, sprang i salen og satte avsted.
Den dagen gjorde han en dagsreise så lang, at om kvelden var han kommet utenfor både bygd og folkeskikk. Han fant en gammel skrøpelig låve, er satte han hesten inn og ga den litt høy. Selv la han seg til å sove på marken utenfor.
Om natten falt den gamle låven ned og slo hesten ihjel. Gutten foldet loven sammen og avsted bar det med den børen på ryggen. Men det gikk ikke fullt så fort som dagen før, da han var storkar og satt på hesteryggen. Han gikk og slet på den tunge børen sin dagen lang, til han kom til en stor gammel eik borti skogen; der slengte han børen fra seg og la seg til å sove under eika.
Ikke før han hadde sovnet, så ble han vekket av en dur av hester, vogner og folk som kom stormende gjennom skogen. Det er nok utrygt å ligge her bent i veien for folk en ikke kjenner, tenkte han, tok så børen og klatret opp i eika med den.
Knapt hadde han gjemt seg, før det kom farende en hel krigshær og slo seg ned omkring eika med alt de hadde røvet. De gjorde opp ild og begynte å koke og steke og disket opp med alt som godt var, og drakk seg halvfulle av vin og brennevin på kjøpet. Gutten var både sulten og tøtst og tennene hans løp i vann, da han så dette (197).
Men verst var det at røyken begynte å svi i øynene. Han lukket øynene og sovnet.
Så om litt tok han til å snorke, og det så sterkt at krigsfolkene hørte det; men ingen kunne skjønne hvor lyden kom fra og undret seg over hva det kunne være. Noen syntes det lød som et fjernt torden; det måtte være et varsel fra himmelen om straff for alt det onde de hadde gjort. De ble fælne og redde alle sammen og mange falt på kne og lovet bot og bedring.
Gutten lå ulagelig til og best han snudde på seg i søvne, gled hele børen ned med slikt brak og bulder at det var som om himmelen brast. Hadde de ikke fått støkk i seg før, så fikk de det nå, de som var under. De ble så hjerteskjemt at de satte til å springe for livet, hver eneste en.
Da gutten så dette, var han ikke sen om å klyve ned og gjøre seg til gode med all gjestebudskosten de hadde løpt fra. Og så tok han og lesset alle kostbarhetene på vognene og dro så hjem til far sin.
Da gutten kom kjørende til gårds, sto faren ute i bislaget og undret seg over den lange ferden av hester og vogner som kjørte inn; han trodde mest at det var selve kongen som var på reise.
Men da han fikk se at det var sønnen, han som dro ut med havrekornet i lommen, ville han knapt tro sine egne øyne. «Det var mye for havrekornet», sa han. Og så ble det vel glede og lystighet, skal jeg tro; de turet gjestebud i femten samfulle fjortendager og ennda skulle de drive på en dag til, da jeg reiste min vei.