Dette er en liten episode fra Kongesagaene. Dette er en fortelling fortelleren og bibliotekaren Pernille Bineau arbeidet med, og som satte meg på sporet av fortellingen. Kilde: (Sturluson, 1979) (Bineau, 2011)
En vinter var kong Harald Hårfagre og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til han. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse ba han likevel gå inn en gang til i samme ærend og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem, og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre fra. Da han kom dit, sto Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se, hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånda hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på han, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne og elsket henne så bort i ørske at han gikk fra allting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det tre år, han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal.
For å lege galskapen kom Torleiv Spake dit som lege. Han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen, på denne måten: “Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættestor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun ba deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet og klærne skiftet under henne.”
Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av han og riket av begge.
Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.
Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.