“En gang var det slik at sjakaler jaktet på harer og spiste dem opp. Dette likte harene dårlig.
” Kan vi ikke få sjakalene til å slutte med dette og heller be dem spise sauer. Sauene er jo mye større og har mer kjøtt på kroppen” sa en av harene.
“Kanskje vi kan invitere sjakalene til et møte om saken,” sa den eldste haren. Det syntes de alle var en god ide.
Harene og sjakalene møttes, og diskuterte saken. Alle harene ble så bedt om å møte på en stor slette, slik at de kunne slutte fred.
Men sjakalene hadde en baktanke. De planla å fange alle harene når møtet var i gang. De koste seg over sin lure plan.
Men den eldste haren, som ikke hadde vært på møtet, forsto med en gang hva som var sjakalenes plan.
” De har tenkt å fange oss alle sammen.” sa han. “Men vi skal heller lure dem !”

I all hemmelighet hoppet harene til sletta, hvor de gravde mange hull og ganger under bakken. På denne måten kunne de flykte hvis de ble angrepet.
Da dagen kom, og alle harene hadde satt seg ved de hemmelige hullene på sletta, kom sjakalene.
Sjakalenes overhode holdt en fredstale, men i det han sa :” Vi lover å aldri jakte mer på dere”, løp sjakalene til angrep.
Men heldigvis, – alle harene hoppet ned i hullene og flyktet ut i kanten på sletta. Der samlet de seg og så på sjakalene som sprang forvirret rundt.
Da sjakalenes overhode oppdaget dette, sa han ” Jeg trodde vi var de smarteste. Ikke før i dag har jeg forstått at den som vil narre andre, kan bli narret selv.”

Comments

comments