Jeg skriver at jeg håper, for været er dritt i dag også, og jeg er bekymret for at flyet ikke går. Dessuten har jeg blitt tilbudt kjøretur til flyplassen, noe jeg må kjøres til, men kjøreren har advart meg om at bilen ikke er helt god. Jeg vil hjem!
Men før flyet går i kveld, er det en rekke ting som skal gjøres. Jeg må flytte ut av rommet, pakke, reise til festivalen, bli intervjuet og få med meg noen forestillinger.
Fortellerfestivalen «Fortællefestival Vestjylland» er 13 år gammel og foregår på Nørre Vosborg, altså en liten borg hvor de eldste delene er fra 1500 – tallet. Det er et vakkert sted, med diverse rom for forestillinger. En god ramme til en fortellerfestival, som er godt besøkt. Det er en festival hvor det sosiale er vel så viktig som det estetiske og det er i tråd med det pågående kunstsynet hvor nettopp det sosiale og det deltakende er dominerende elementer. Og det sosiale er kanskje et fokus flere festivaler burde ha, fordi det gir gode betingelser for fortellingene.
I går framførte jeg for første gang «23.27» uten musiker, da har jeg kalt forestillingen «Hun mistet sin sønn, det gjorde jeg også.» Det gikk fint, selv om jeg savnet den musikalske samspilleren. Det er en rekke tråder å holde fast på, og som det musikalske narrativet hjalp meg å holde rede på. Jeg fikk en rekke gode tilbakemeldinger, selv om jeg egentlig aller helst ville være alene etterpå. Men som jeg sier i forestillingen, det hjelper å fortelle, for da holder jeg live i smerten som forteller meg at han en gang levde.