Daniel dro til sin fastlege for å undersøke såret på foten som ikke grodde. Han fikk aldri svar fra legen. Ukene gikk, ukene ble mange. Daniel skulle til Las Vegas, så etter en god stund bestemte han seg for å oppsøke en privatlege gjennom jobben. Daniel fikk svar. Daniel fikk et brev på en fredag. ET BREV! Når noen blir rammet av noe så alvorlig som kreft, sender man ikke et brev, ihvertfall ikke det alene. Man ringer! I brevet sto det at Daniel måtte kontakte leger uken etter. Så skulle han da gå en hel helg og se sitt liv bli knust på alle måter.
Dette er en av mange hendelser man kan stille spørsmål ved når det gjelder behandlingen av Daniel. Det er ikke sikkert at det hadde endret utfallet, men likevel, tett oppfølging er det minste man kan vente. Vi rundt Daniel fikk ikke røre saken hans. Jeg som mor fikk ikke blande meg inn. Daniel hadde en unik egenskap, han hadde medfølelse for andre. Han stolte fullt ut på legene, og han syntes SYND på legen som bommet i første omgang.
Jeg var og er sint. Et menneske har sine feil og mangler, heldigvis i de fleste tilfeller. Men ikke en lege, en lege skal ikke og må ikke la være å følge opp sin pasient. Jeg regner med at legen får beskjed om at Daniel døde, og jeg håper legen har den samme egenskapen som Daniel hadde, at hun eller han evner å forstå hvor vondt dette er.