Noe av hensikten med denne symbiosen av menneske og maskin er å gjøre mennesket udødelig. Bryan Welch i artikkelen ”What’s wrong with living forever?” er mer kritisk til ideen som spesielt geniet Kurzweil fremmer: ”Kurzweil’s vision personifies one of the biggest collective blind spots of our time. The quest for human immortality is his Holy Grail and it forms a sort of philosophical black hole for him and for our society as a whole. Longer life — eternal life — is such a pervasive, mindlessly popular desire that it sucks in and nullifies all illumination in its vicinity.” Sammenblandingen av mennesket og maskin gjør det mulig for maskinen å holde mennesket konstant friskt (det vil si nanoteknologi som operer inne i mennesket), ja, udødelig. Welch er inne på det samme som flere folkeeventyr tar opp, fjerner du døden får jorden katastrofale følger. Det er rett og slett ikke plass til udødelighet. Eller var det meningen at dette skal gjelde spesielt utvalgte? “Singularity” er avhengig av å skape maskiner som er smartere enn oss som AI (kunstig intelligens), men kanskje også “mer humane”. Du har kanskje sett Paro, robotselen, som brukes blant annet i arbeid mot demens. Et kosedyr med store mørke øyne og det er vel ikke rart at kosedyret taler til noe sentimentalt i oss.
På torsdag så jeg programmet Shrødingers katt på NRK som handlet om hvordan vi som mennesker påvirker evolusjonen. Et eksempel var hjorten, hjorten har blitt mindre og fått et mindre gevir. Dette skyldes menneskelig jakt. I motsetning til rovdyrene som tar de svakeste dyrene, tar mennesket de største dyrene med store gevir som kan pryde deres jakthistorier, dermed overlever de som er mindre og dette påvirker bestanden. Dette er kanskje annen en side av fortelling, men det handler om hvordan vi som mennesker tenker kortsiktig og til egen fordel, og kanskje blir mindre humane enn de maskinene vi skaper.
Jeg har hatt et liv som avatar i åtte år og ofte opplever jeg at hun kanaliserer innsikter som er dypere enn det jeg selv har mulighet til å oppnå uten denne representasjonen. Det som kanskje synes underlig er at avatarens livstil ligner min egen; i en virtuell verden full av muligheter til å treffe andre, foretrekker vi vårt eget selskap. Det hender at jeg drar på forestillinger og lignende, men jeg synes sosial interaksjon er mer slitsomt i en virtuell verden enn det fysiske livet. Å leve igjennom en avatar er selvfølgelig særdeles narsissistisk, og den greske myten om den unge gutten som forelsker seg i seg selv vil være en del av fortellerforestillingen i april.