På nattbordet har en liten bok ligget i flere måneder uten å bli åpnet, en liten bok sendt fra folkeminnelaget. Boken har et godt format som egner seg for reise, så derfor ble det naturlig å ta den med til Danmark. Denne skulle leses på flyet, hadde jeg bestemt meg for.
Boken tar for seg livet til presten og innsamleren Simon Olaus Wolff, et relativt ukjent navn i norsk folklore. Han levde fra 1796 til 1859 og var den første innsamleren av sagn, men det meste av hans innsamlinger har gått tapt da de ikke ble publisert. I stedet ble det Andreas Faye som skulle bli den første til å publisere norske sagn, dette var altså før Asbjørnsen og Moes utgivelser av folkeeventyr og sagn.
Wolff var også forfatter og brukte sagnene som utgangspunkt for lengre litterære fortellinger, fortellinger som egentlig aldri slo helt igjennom. Boken ”Riarhammeren eller Spøgeriet og to andre sagnfortellinger” inneholder tre av disse fortellingene, i tillegg innledning av Ørnulf Hodne. Fortellingene i boken er en tung materie å lese, fortellingene skriver seg tungt inn i nasjonalromantikk. Det er lange og store passasjer med landskapsbeskrivelser, noe som fører til handlingene blir stående stille. Beskrivelse av karakterer er også knyttet til naturen:
”Hos Guro syntes Alt at være Liv og Sjel, som det hedder: af de mørkeblaae Øine, lyste nærsten vild Overgivenhed frem, som gav Kindens Valmue-Roser en end varmere Farvetone…..”
Materialet er tungt å lese for en moderne leser og krever at du leser den samme setningen flere ganger for å forstå meningen i en setning. Det er altså mye skildringer og lite handling. Boken egner seg godt til å sette seg inn i en bestemt tid, for den gir detaljerte beskrivelser av hva folk hadde på seg og for eksempel hva slags mat som ble spist til hverdags og fest.