Det var engang en enkemann som hadde en eneste datter. Hennes navn var Simchung. Faren elsket sin datter over alt. Tiltros for at de var fattige og han var blind, sørget han alltid for henne. Når Simcung ble en ung kvinne, ville hun gi noe tilbake til sin far. Hun ville helbrede hans blindhet. Han hadde elsket henne først, nå var det noe hun måtte gjøre til gjengjeld. Hun hadde hørt om en mann som kunne hjelpe hennes far, men han krevde 300 pund ris, noe som var umulig for Simchung å skaffe.
Så fikk hun høre om en landsby som hvert år kastet en jomfru i elven for at denne kvinnen skulle bli elvegudens kone. Landsbyboerne ville selvfølgelig ikke ofre sine egne døtre til elveguden. Dette brakte store sorger over dem. Simchung henvendte seg til landsbyen og sa at hun kunne gå som elvegudens brud. Hun ville gjøre dette, hvis de kunne gi 300 pund ris til mannen som kunne helbrede hennes far. Landsbyboerne gikk med på dette, og Simcung hoppet ned i elven.
Når hennes far fikk høre dette, gråt han. Han åpnet sine øyne og han kunne se. Men sin datter hadde han aldri fått se. Han dro til elven og gråt ut hennes navn: ”Simchung”. Simchung hørte sin far rope, og hun kom tilbake som en blomst på en vann lilje. På den måten fikk faren se sin datters skjønnhet.