Kilde: Frances Jenkins Olcott, 1914 Good Stories for Great Holidays
Det var engang en modig kriger som søkte sin lykke i den store vide verden. En dag gikk han seg vill i en skog uten stier og han vandret til han kom til en lysning. Det var det et falleferdig, en ruin av et tempel. Store trær strakte seg høyt over veggene og det var tykt av løv og blader. Ingen mennesker levde det der. En storm var i ferd med å komme og krigeren søkte ly i tempelet. -Her er alt jeg trenger, sa han. – Her skal jeg få ly for stormgudene og et godt sted å sove. Han trakk kappen omkring seg og la seg ned og sovnet raskt. Men søvnen varte ikke lenge. Han våknet ved midnatt av noen forferdelige skrik og han sprang opp og så ut av døren. Stormen var over. Månelyset skinte over lysningen. Og der fikk han øye på noe som så ut til å være en hær av monsterkatter, så store som store spøkelser og de marsjerte over den tomme plassen foran tempelet. Brått begynte de å danse en vill dans, mens de skrek og ulte og lo med ekle lyder. Så begynte de å synge:
“Fortell ikke Shippeitaro
At spøkelsekattene er her;
Fortell ikke Shippeitaro
For da er han nær.
Krigeren krøket seg sammen bak døren, for selv om motet hans var stort ønsket han ikke at skapningene skulle se han. Men snart og i et kor av ville skrik forsvant de like fort som de var kommet og alt var stille som før.
Krigeren la seg for å sove igjen og våknet ikke før solen skinte. Han fant veien ut av skogen og gikk til han kom til en bondes stue. Ettersom han kom nærmere hørte han bitter gråt. En vakker kvinne møtte han ved døren og hennes øyne var røde av sorg. Hun hilste han høflig velkommen. “Kan jeg få litt mat?, spurte han. “Kom inn, svarte hun. Mine foreldre lager akkurat frokost. Du kan spise med dem, for ingen får gå forbi her sultne. Med takk gikk han inn og hennes foreldre ønsket han høflig velkommen, men en sorg lå over dem alle. De delte sin mat med han. Han spiste godt og da han var ferdig reiste han seg for å gå. “Tusen takk for deres generøse måltid, kjære venner”, sa han “og må lykken være med dere.” “Lykken vil aldri igjen komme hit,” svarte den gamle mannen og begynte å gråte. “Dere har problemer, forstår jeg,” sa den unge mannen, “fortell meg om det og jeg kan kanskje hjelpe.”
Den gamle sa: “Akk, et stykke herfra ligger det et gammelt tempel. Det er fylt med en skrekk så stor at ord ikke kan beskrive det. Hvert år forlanger en demon, som ingen har sett, vårt folk at vi må gi fra oss en ung kvinne som han skal fortære. Hun blir plassert i et bur og fraktet til tempelet ved solnedgang. I år er det vår eneste datter som skal ofres.” Den gamle mannen begravde hodet i hendene og stønnet. Krigeren var stille en stund, mens han tenke seg om, så sa han: “Det er forferdelig, men fortvil ikke. Jeg tror jeg kjenner en utvei som kan hjelpe dere. Hvem er Shippeitaro?” “Shippeitaro er en vakker hund eid av vår herre, prinsen,” svarte den gamle mannen. “Selvfølgelig,” sa krigeren. “Hold deres datter hjemme og slipp henne ikke ut av syne. Stol på meg og dere skal bli reddet.”
Så sprang krigeren avsted og fant slottet. Han ba om å få låne Shippeitaro for en natt. “Du kan få låne han på den betingelse at du bringer han trygt tilbake,” svarte prinsen. “I morgen er han tilbake,” svarte den unge mannen. Deretter tok han Shippeitaro med seg og dro til bondens stue. Da kvelden kom, plasserte han hunden i det buret som var tiltenkt bondens datter. Buret ble båret til tempelet og plassert på bakken, deretter løp de som hadde båret buret dit, vekk derfra så fort bena kunne bære dem.
Krigeren lo for seg selv der han gjemte seg i tempelet. Det var så stille at han snart falt i søvn. Ved midnatt bråvåknet han av de samme ville skrikene han hadde hørt natten før. Han sto opp og kikket ut tempel døren. Gjennom mørket i måneskinnet kom hæren av spøkelseskatter. Denne gangen ble de ledet av en skrekkinngydende svart enorm hannkatt. Som de kom nærmere, sang de som før:
“Fortell ikke Shippeitaro
At spøkelsekattene er her;
Fortell ikke Shippeitaro
For da er han nær.
Hannkatten fikk øye på buret og ulte for så å hoppe opp på buret. Med et slag fra klørne rev han opp burets dør, men istedet for en ung vakker kvinne, hoppet Shippeitaro ut.
Hunden sprang rett på katten og rev opp dens strupe, mens de andre kattene ble stående som lamslåtte. Krigeren dro sitt sverd og løp ut og med hundens tenner og det skarpe sverdet var hannkatten snart revet i fillebiter. Da spøkelseskattene så dette skrek de en gang og rømte og kom aldri tilbake.
Så gikk krigeren og hunden tilbake til bondens stue. Det var gleden stor når de fikk nyhetene. Den unge kvinnen sa: “Hvordan kan jeg takke deg?” “Takk ikke meg,” sa den unge mannen. “Takk den modige Shippeitaro.”