Jeg opplever 17. mai som foreldrenes mareritt; det er is som renner og blander seg med grinesnørr, ballonger som rømmer fra barnehender og flyr til værs, sekkeløp og taler som skal øves inn om du er såpass uheldig, dette først etter at du har kjøpt klær som må strykes (noe jeg aldri får meg til). Så var det skoene; du har kjøpt sko men de rekker du ikke å gå inn så du kan ikke bruke dem. Og bor du i Oslo, presser du deg inn på en overfylt Karl Johan for å se din etterkommer passere raskt forbi med et ”dødt” flagg i hånden som henger ned mot bakken. Og etter å ha stått der i 45 minutter fordi du ikke husker hvilken nummer i rekken av de over hundre din skole kommer som og fordi du alikevel tok på deg nye skoene du ikke burde ha gjort, går du fort med stive knær for å finne ditt barn blant de hundre andre og her kan det være at du griper tak i feil unge. Ungen protesterer naturlig nok og det går opp for deg at din unge overhodet ikke var så ren og pen sist du så han, og dessuten er dette en jente og ikke den gutten du selv satte til verden.
Men selv om jeg syns 17. mai er et steg i min karma for gjenfødelse til et bedre (eller kanskje ikke) liv, mener jeg at barnet skal gå i tog. Ikke noe er så bedrøvelig som å se en lærer gå der alene og rope ”hurra”. Bjørnson og Qvam la denne kulturarven på våre skuldre, også våre som ikke er bunadskledde og kanskje litt på siden av kulturarven sånn sett. Dagen er ille nok alikvel så hvorfor ikke toppe den med et barnetog. Neida, jeg mener at noen ritualer skal gjennomføres og et av dem er barnetog. Når skolen tropper opp for å gjøre en hederlig jobb, må vi idet minste kunne bidra med et barn eller flere i tog, den ene dagen i året. Isak går nå i tiende og da er det siste gangen. Nå er det slutt med barnetog for min del, hipp, hipp hurra!
Gratulere med dagen!