Dagens fortelling inneholder tre fortellinger om tre stykker som treffer på djevelen. Les ellers en jule – eller vinterfortelling her.

Kilde: Myths and myth-makers old tales and superstitions interpreted by comparative mythology av John Fiske

I sitt forsøk på å skaffe menneskelige sjeler, blir ofte djevelen selv narret av utspekulerte mennesker.

En gang gikk han med på bygge et hus for en bonde i bytte mot bondens sjel; men om huset ikke var ferdig før hanegal, skulle
kontrakten være ugyldig. Akkurat da djevelen var i ferd med å banke inn den siste flisen i huset, galte mannen som en hane og vekket alle hanene i nabolaget, slik at fienden, det vil si djevelen, smertefullt måtte gi seg.

En kjøpmann fra Louvain solgte seg en gang til djevelen, for å karre til seg alle slags rikdommer gjennom syv år. Så kom djevelen for å hente ham. Kjøpmannen tok djevelen vennlig imot og da det var kveld, sa han: «Kone, tenn et lys for vår herre.» «Det er slett ikke nødvendig,» sa djevelen; «Jeg er bare kommet for å hente deg.» «Ja, ja, det vet jeg,» sa kjøpmann, «bare gi meg litt tid, bare til dette lyset har brent ned, jeg har noen få papirer å signere og så må jeg få på meg frakken.» «Det går bra,» sa djevelen, «men bare til lyset er brent ned.» «Bra,» sa kjøpmannen.

Kjøpmannen gikk inn i rommet ved siden av og ba hushjelpen om å plassere et stor fat fylt med vann nær en veldig dyp grop som ble gravd i hagen. Alle tjenerne bar et kar med vann til stedet; og da alt var gjort, ble de bedt om å ta en spade hver og stå klare rundt gropen.

Kjøpmannen vendte deretter tilbake til Djevelen, som så at det ikke var mer enn en tomme lys igjen, han lo og sa, «Gjør deg klar, det vil snart være brent ned.» «Men du må holde ord og vente til det har slukket!»

«Selvfølgelig,» svarte djevelen; «Jeg holder mitt ord.» «Det er så mørkt i det andre rommet», fortsatte kjøpmannen, «Men jeg er nødt til å finne en nøkkel, så jeg tar med meg det lyset, bare for en kort stund.» «Da blir jeg med deg,» sa djevelen. I det neste rommet sa han plutselig: «Åh, nå vet jeg hvor nøkkelen er, den er i hagen.» Og med de ordene løp han med lyset ut i hagen, og før djevelen rakk ham, kastet han lyset i gropen. Mennene og hushjelpen helte vann over, og så fylte de hullet med jord. Da djevelen kom inn i hagen, spurte han: «Hvor har du gjort av lyset?» «Ha ha,» sa kjøpmannen, «det lyset ligger dypt ned i jorda og det vil nok ikke brenne ned før femti år har gått.» Da djevelen hørte det dette skrek han forferdelig, og forlot stedet med den mest utålelige stank.

Det var en fuglefanger, men han var ikke særlig dyktig til å fange fugl, derfor solgte han sjelen sin djevelen for å bli bedre. Djevelen skulle komme etter syv år, og avtalen var at djevelen skulle navngi den fuglen han var i ferd med å skyte, kunne han ikke det ville avtalen være ugyldig.

Etter den dagen, traff alltid fuglefangeren sitt mål. Da syv år var gått, fortalte fuglefangeren sine kone hva som hadde skjedd og at det ikke var mulig å lure djevelen.

Kvinnen tok av seg klærne, dyppet hele kroppen i tjære og rullet seg selv i en fjærseng, klippet åpen. Deretter sprang hun ut på åkeren
og hoppet rundt i åkeren. Djevelen kom. «kan du si meg hva slags fugl det er?», spurte mannen. Det kunne ikke djevelen og han flyktet med en kvelende svovel som nærmest tok livet av mannen og hans gode kvinne.

Gambrinus var en felespiller. Kjæresten hans ville ikke vite mer av ham og felespilleren gikk ut i skogen for å henge han selv. Mens han satt på grenen, med tauet rundt nakken hans, og forberedte seg på å ta det fatale stupet, dukket det plutselig opp en høy mann i en grønn frakk foran ham og tilbød sin tjenester. Han ville bli så velstående som han ønsket, kjæresten ville briste av sin egen dårskap. Men etter tretti år måtte han
gi fra seg sjelen til Beelzebub.

Felespilleren gikk med på dette og han tenkte at tretti år var lang tid og djevelen ville nok glemme han innen den tid. Gambrinus ble en kjent mann.

Gambrinus holdt seg unna kvinner, forteller legenden, og levde i fred. Det fortelles også at han oppfant klokkespillet. I tretti år drev han med klokkespill og drakk øl med adelsmenn.

Så sendte djevelen en av sine smådjevler, Jocko, for å hente Gambrinus før midnatt. Men Jocko hadde aldri smakt øl. Han ble invitert til å drikke og det ble for mye for ham. Han falt i søvn og våknet ikke før 12 neste dag. Da var han så flau at han aldri dro tilbake til helvete.
Gambrinus levde i ro i et århundre eller to, og drakk så mye øl at han ble til ølfat.

Comments

comments