Mye av julen handler om å gjenfortelle. For mange er gjenfortellingen om den store grunnfortellingen, for andre dreier det seg om å fortelle familiefortellingene. Vi er også omgitt av medier som forteller fortellinger som barnas julekalender, bøker som gis som gaver og så lignende. Denne tiden for fortelling er for å forlenge minnenes levetid og for å plante nye, slik at tiden lades med mening og for igjen å sørge for at vi gjenfortelle det for framtiden.
Dagens fortelling kommer, som meg, fra Hvaler. Det lille folkeeventyret finnes i mange varianter rundt om i Norge. Denne er fra Vesterøy. På en gård der, var de fryktelig plaget av troll om julen. Så ille var det, at folket måtte forlate sin egen gård og være borte til jula var over. En jul, var det et par av guttene der som hadde fått nok, de bestemte seg for å overnatte på tross av bråket. De gjemte seg på bjelkene med hver sin børse.
Ikke lenge etter hørtes det bulder og brak og inn kom det veltende en flokk av de verste skapninger, fæle og fule var de, de var snakksalige og skrek i munnen på hverandre. Langbordet var gjort i stand med god julemat i mengder og trollene til å forsyne seg. ”Trollsjefen” sjøl hadde en eneste tann, men han var så grådig og ivrig at han satte tann fast i bordet. I det han strevde for å få ut tanna av bordet, mumlet han: ”Jeg syns det lukter kristenmannsblod.” Ikke før han hadde sagt det, tok guttene og fyrte av med sine børser. Trollene ble vettskremte og for ut i en fei, det eneste som sto igjen, var tanna. Siden den gang var gården fri for trollbesøk.
Hva de gjorde med tanna sier ikke fortellingen noe om, den er overlatt til vår fantasi.