De fleste kjenner til Åsgårdsreia, et følge av drukkenbolter, nidvise kvedere, svikere og bedragere. Følget red over land og vann. Mennesker som ikke kom til himmel eller helvete. Forfra ser man ikke noe galt, men bakfra er de hule som trau eller ospeskryte (hule ospetrær). Fremst rir Guro (Gudrun) Åsgård eller som hun også kalles Guro Rysserova (hestehale). Hun er både beskrevet som stor og fæl og noen steder meget vakker. Hesten hennes er svart og heter Skokse eller Skerting. Sigurd er hennes mann, han er forferdelig gammel og blitt så avfeldig at når han skal se må de hekte opp øynene hans. Og de må hjelpe han med å lukke øynene når han skal sove.
De red på sorte hester med øyne som lyste i mørket, hester med jernbisler.
Man kunne høre følget komme med skrik og skrammel.

Kom følget farende kunne du kaste deg ned, de ville alle spytte på deg og da gjaldt det å spytte etter følget når de hadde reist forbi. Når du kastet deg ned gjaldt det å lage kors med kroppen. Dessuten var det viktig å sette kors på alle hus. Flere sagn forteller om døden som følge av et møte med dem, enten ble man plukket i små biter eller sprengt til døde i et ritt. De var spesielt tiltrukket av lettlivede mennesker som drev med dans, sier sagnene.

Det fortelles et sagn fra Sauherad. Der bodde det en rik gammel mann som hadde to sønner. De skulle dele arven etter faren. Den yngste sønnen var uheldig og ble tatt av Åsgårdsreia. I dette følget måtte han ri.

Etter en stund kom Åsgårdsreia farende igjen og folk så gutten ri bakerst på en blakk hest. Hans eldre bror så det også. Den yngste sønnen fikk styrt hesten litt til siden slik at han kunne snakke med broren. Han fortalte sin bror at de kom til å ri forbi tre torsdagskvelder på rad opp i mot jul og broren kunne få han frelst ved å kaste stål over han. Straks han hadde sagt dette, ble han dratt videre med følget i en flygende fart.

Torsdagen kom og så gjorde Åsgårdsreia også. Gutten var med i følget på sin blakke hest. Han red opp til dørhella, men hans bror bare stod der og gjorde ikke noe for å frelse han. Gutten måtte ri videre med følget.

Den tredje Torsdagen kom følget med rammel og skrammel gjennom tunet. Bakerst kom igjen gutten, som red i mot sin bror. Han ventet på at broren skulle frelse han, men broren bare sto der. Han var så hardhjertet at han ikke brydde seg om broren som var havnet inn under annen makt.

Da yngste broren skjønte dette, red han hesten hardt mot broren og bråstanset rett foran ham. Den yngste sa at de der på gården kunne ha all verden rikdom, men mangle visdom. Deretter red han videre og ble aldri sett igjen.

Eldste broren fikk hele arven, og de gikk som spådd. Rike var de, men hadde ikke vett til å styre sin rikdom. På dørhella finnes fortsatt avtrykket av hesteskoen dypt nede i steinen. Vond var gutten og tung var hesten, og avtrykket står der til evig tid.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.
Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.
Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.

Comments

comments