Jeg savner han så inderlig og jeg kan ikke tro at jeg satt ved hans side og så han trakk sitt siste åndedrag. Et bilde som alltid vil hjemsøke meg. I går skrev Isaks sitt avskjedsbrev til sin storebror og da gråt Isak også åpenlyst, en liten skvett, før han gikk og skypet med en amerikansk venn. Jeg gruer meg til tirsdag da det skal understrekes at Daniel har forlatt oss. Han skal ikke bade i saltvann eller gå barbeint på en strand denne sommeren. Høstens uvær skal ikke omgi han og til jul vil jeg ha en sønn for lite.
I går gikk jeg på jobb, forlot sørgmodighetens boble og så to fine masterstudenter gjennomføre og avslutte sin eksamen med applaus. En eller annen form for normalitet var godt å kjenne på. Neste uke har jeg tenkt å gjennomføre et oppdrag, så i dag og i morgen må jeg øve på både begravelse og et foredrag. Rutiner må føres inn i igjen, for enten jeg vil eller ikke, så er det en verden der ute som vibrerer og ikke kjenner til vår store sorg.