Sår

Det er onsdag, Daniel døde en onsdag. I sitt unge voksne liv var Daniel sjelden på Hvaler. Som ung voksen reiser man til Hvaler av nødvendighet, det er forunderlig at Isak ikke protesterer mer, som en fjorten åring han er. Hvaler er den type sted som sluker dine opplevelser og gjør dem om noe til uformelig grått uten betydning. Det er som om du opplever ingenting uansett hva du gjør.

Sitt aller første leveår tilbrakte Daniel på Hvaler, så flyttet vi til Oslo, til mine besteforeldres store sorg. Men hver ferie dro vi til Hvaler og ofte var han her sammen med mormor, da satte de poteter og høstet dem og pleiet endorfinene.

Men om det var oss to, satt vi om kveldene og spilte monopol. Daniel kjempet mot sin mor som hadde et høyt konkurranseinstinkt og som han av høflighet lot vinne for syns skyld.

Etter hvert tok Daniel med venner hit, Marcel og Joakim. Da var stranda bred og med varm fin sand og hele dagen lå man i vannet for å gå en rask tur på land inne imellom badene. Nå har stranda nesten grodd igjen. Den grønne vegetasjonen er i ferd med å jage bort gjesten som har funnet seg en plass på stranda.

Daniel rakk å ta med sin kjære Alex ut på Hvaler, det var ingen sommeridyll da. Men med sin nennsomme fortellerstil klarte han nok å bringe bildene fram.

Isak har ikke lenger sin storebror. I går spilte vi yatzy, spillet er slitt men fortsatt ruller terningene.