Så hadde det seg slik at en rik gammel mann var gift med en meget ung og vakker kone. Hennes mann tilfredstilte henne ikke på den måten en mann burde gjøre og kvinnen var ikke fornøyd.
En dag dro mannen på en lang handelsreise. Samme dag var kvinnen ute og hun fikk øye på den unge mannen som levde rett over gaten. Deres øyne møttes. Hemmelige beskjeder ble sendt og forstått og den unge mannen ble smuglet inn i huset. Endelig kunne hun nyte det hun hadde blitt fornektet så lenge og kjærlighetsstundene gjorde henne enda vakrere enn før.
Da mannen kom hjem, gledet han seg over konas skjønnhet, men han ble mistenkelig og spurte henne rett ut. “Kjære mann, jeg har aldri gitt til noen det som egentlig tilhører deg,” var hennes svar. “Så må vi dra til sannhetens brønn i morgen for å se om du forteller sannheten.” Hun viste hva som ville skje. Men dette var en klok kvinne, så hun la en plan. Hun fikk sendt beskjed til den unge mannen om at i morgen skulle han kle seg ut som en skoselger og stille seg langs veien utenfor moskeen.
Tidlig neste morgen dro de av sted. På vei til moskeen klarte hun å ødelegge en hæl på en av skoene, og hun måtte humpe videre resten av veien. Da de nærmet seg, fikk de øye på skoselgeren. “Mann, la meg få kjøpe et nytt par,” sa hun. Mannen gikk med på dette og de stoppet ved skoselgeren. Hun satte seg ned på en lealaus stol hos skoselgeren. Mens hun prøvde skoene, falt stolen sammen. Hun falt bakover, beina for i været og åpenbarte for skoselgeren alt det som skulle være skjult. Hun skrek så voldsomt mot han at mannen måtte blande seg inn for å beskytte den uskyldige mannen, som stakk av. Når de hadde fått roet seg, gikk de videre. Ved sannhetens brønn, bøyde kvinnen seg ned og sa: “Mann jeg sverger at jeg aldri har vist for noen det som rettmessig tilhører deg, bortsett fra den fordømte skoselgeren.” Vannet beveget seg ikke. Mannen dro hjem fornøyd over at kona var trofast. Han var like fornøyd som kona, som fortsatte å møte sin elsker i årene som fulgte.