Dette er opprinnelig en jødisk fortelling du finner mange varianter av. Fortellingen er en del av mitt faste repertoar og jeg bruker den ofte i situasjoner som kurs hvor fortelling er et mer ukjent fenomen. Her har jeg nedskrevet den slik jeg forteller fortellingen.

En gang vandret sannheten rundt. Hun var en gammel kvinne. Håret hennes var grått, ansiktet var dekket av rynker. Og hun var naken, så magen hennes hang i folder og brystene hang tungt nedover. Sannheten lengtet etter menneskene. Hun ville så gjerne trøste et barn eller ha en god samtale med en kvinne eller en mann. Men sannheten var ikke velkommen. Banket hun på en dør og døren ble åpnet, hev de døren igjen i ansiktet på henne. Så hun en flokk med mennesker som hadde samlet seg og hun komme gående, sprang de sin vei. Sannheten ble mer og mer ensom. Til slutt bare snek hun seg rundt i gatene slik at ingen skulle oppdage henne.

En dag da hun snek seg langs husveggene, fikk hun på ny øye på en flokk med mennesker. De moret seg. De lo høyt. I midten av flokken med mennesker sto Fortellingen. Han var elegant kledd og dro den ene fortellingen etter den andre. Dette så Sannheten og kjente seg enda mer ensom. Hun begynte å gråte.
Fortellingen fikk se Sannheten stå der og gråte. Han banet seg vei mellom menneskene og gikk bort til sannheten. «Hvorfor står du her og gråter?» spurte Fortellingen. «Jeg gråter fordi jeg er ensom,» hulket Sannheten. «Ingen vil vite av meg fordi jeg er så gammel.» «Sludder,» sa fortellingen. «Jeg er langt eldre enn deg og jo eldre jeg blir, jo bedre liker mennesket meg. Det er ikke fordi du er gammel. Det er fordi du er naken. Mennesket tåler ikke den nakne sannhet. Du skal få klær av meg og så vil alt endre seg.» Fortellingen tok av seg noen av sine vakre klær og la de rundt Sannheten. Deretter gikk de hånd i hånd mot menneskene. Menneskene snudde seg og smilte da de så de to komme sammen.

Slik har det vært siden. Sannheten kommer best kledd i fortellingens klær.

Comments

comments