Uansett, det er interessante møter og samtalen går ikke trått etterpå. I den første runden i går, gikk samtalen ut på generelt om muntlig fortellerkunst og gjerne til forskjell fra den skriftlige kunsten. Det handlet også om evnen til å kunne beskrive slik at lytteren ser det for seg.
Lytteren i runde nummer 2 er en dreven litteraturkritiker og forfatter og har flere romaner på samvittigheten. Hun fikk et behov for å gi meg tilbakemeldinger, hvilket jeg tok gjerne imot. Det hun blant annet ønsket seg, er større pauser slik at rommet for egenskaping og refleksjon kunne komme sterkere fram. Vi ble også sittende å snakke om det skriftlige og det muntlige, hvor hun søkte mer mot det fellesskapet det muntlige fremkaller framfor det å skrive romaner. Vi snakket også om billedskaping, hvor hun verdsatte gullet i klisjeer. En klisje oppleves som et lite verdsatt grep, samtidig er det noe med historikken eller den veven som ligger bak en klisje.
Runden i dag innebar samtaler rundt det norrøne og verdien av dette materialet, spesielt nå det settes sammen med de personlige fortellingene. Vi snakket om Odins alt overskridende hunger etter kunnskap og hvordan dette kan føre til den store glemsel. Men kanskje denne glemselen er viktig for fornying eller den kan være fatal, det å fullstendig eller langsomt glemme må jo framstå som en smertefull fremmedgjørelse av virkeligheten og de som bebor denne virkeligheten. Det å glemme er jo også å miste muligheten til å fortelle. Og når vi vet at fortellingen er en nødvendighet for å skape orden i våre opplevelser, så vil kanskje erfaringene ikke få noen referanse men framstå som kaotiske momenter i livet.
Det er altså mye materiale å ta med seg videre i arbeidet med denne forestillingen som får premiere i mars neste år. I morgen skal jeg på Oslo S for å fortelle.