Meg: Hvilke norske folkeeventyr hentet fra Asbjørnsen og Moe er det du primært forteller?
Ragnhild: Den jeg har fortalt desidert mest er «Kverna på havets bunn».
Meg: Hvorfor det?
Ragnhild: Det har nok en sammenheng med at jeg har laget en kombinasjons fortelling med den fortellingen og barndomsminner fra sommer Norge. Minner fra en øy på sørlandet og de har jeg flettet sammen. Og kombinert det med sagn fra norskekysten. Det er nok min egen kjærlighet til hav som lyser igjennom.
Meg: Hva er det for noe spesielt med den syns du? Jeg forteller den ikke selv, men skulle gjerne ha arbeidet med den. Den har mange interessante elementer som jeg faller for.
Ragnhild: Det ene er forbindelsen til havet som jeg liker godt. Så syns jeg det er spennende med to brødre, det er ingen familie fortelling som ender i et bryllup. Jeg liker veldig godt den seansen der han går ned i helvete. Avhengig av hvilken politisk situasjon det er, har jeg bygget inn ulike tolkninger. Det året det var finanskrise, var djevelen nede og kjøpte og solgte sjeler. Det er noe med den dobbelheten jeg syns er spennende. Og så syns jeg slutten er veldig overraskende. Du forstår ikke i løpet av eventyret at det kommer til å ende med en forklaring, at det blir et etiologisk eventyr. Det gjør at folkeeventyret får en morsom vri.
Meg: Det er veldig interessant. Jeg lurer på om den fortellingen har en forbindelse med grottesangen. Grottesangen er et norrøn dikt hvor danskekongen Frode har en kvern som kan kverne alt han ønsker seg. Men han kan ikke bruke kverna, eller rikke den. Han drar til Sverige hvor han får to jotnekvinner som slaver. Disse har vokst opp i de norske fjellene og er oppdratt til å tjene en konge som krigere. Deres oppgave er å kverne alt det kong Frode ber om, som gull og glitter. Mens de kverner synger de sin historie og andres fortellinger og stadig ber de om å få slippe å kverne mer. Så mister kong Frode livet i en krig og kverna blir løftet ombord i et skip. Den nye eieren ber dem om å kverne salt. Dette får han ikke nok av. Det ender med at skipet synker og kvinnene står på havets bunn og kverner salt.
Ragnhild: Er det en dansk fortelling?
Meg: Det kan godt være.
Ragnhild: Jeg har vært borte i en tysk versjon som jeg ikke husker detaljene av bortsett fra at den er mye kortere.
Meg: Tilbake til folkeeventyret. Det er interessant at det både har det mytiske elementet med kverna, så har den også det skjemteaktige, samt det alvorlige med fattigdom og gjerrighet og ikke villighet til å dele med andre. Det er vel også en mer moderne variant med grøt?
Ragnhild: Den er ikke moderne om du tenker på den tyske til brødrene Grimm. Hvor grøten bare fortsetter å vokse. Men det er ihvertfall den jeg definitivt har fortalt mest og over en veldig lang periode. Jeg har fortalt og liker veldig godt «Gutten som kunne gjøre seg om til løve, falk og maur.» Det som alltid har interessert meg er motivet av han som forvandler seg. Og de enorme strekningene. Det er mulig jeg har gjort det til lengre strekninger enn det det faktisk er. Hele hans reise handler om at han vokser opp, han er en gutt mens han går og en ung mann da han kommer frem. Og også den forvandlingssituasjon i slottet der prinsessa har fuglen i buret og hele det spillet mellom fugl, maur, gutt og kongsdattera.
Meg: Ja, og så har du den skjemtevarianten der og, hvor hun roper på faren sin.
Ragnhild: Ja, og han kommer tøflende nedover gangen.
Meg: Roper du en gang til nå skal du vite at faren din er konge.
Ragnhild: Ja, den er helt skjønn. Det er mye komikk i akkurat det der.
Meg: Har du noe annet?
Ragnhild: Jeg har fortalt mye i barneprogram reven og haren, og kjetta på Dovre. De er med i ett program. Og så forteller jeg «grisens levemåte». Den har jeg gjort om til en rap. Han rapper på slutten. Da blir alle med og rapper.
Meg: Du forteller den på norsk, tysk eller engelsk?
Ragnhild: Den forteller jeg på tysk. Og jeg har fortalt den på engelsk. Jeg forteller den mest på tysk. Jeg har ennå ingen norsk variant av den rappesaken.
Meg: Jeg tenker også den er samtidsaktuell. I Norge tenker jeg på rettstvistene om eiendommer. Den scenen med dommeren med en stor bok som han leser i og krøllen på grisens hale.
Er det noen folkeeventyr fra Asbjørnsen og Moe du ikke kunne tenke deg å fortelle?
Ragnhild: Det er interessant at jeg nå holder på med et prosjekt med operasangere og ridder blåskjegg eller Kjæresten i skogen. Jeg har vært innom den og jeg tror jeg ikke ville være istand til å fortelle den. Samtidig som jeg nå blir tvunget til å beskjeftige meg med den tematikken.
Meg: Er det for realistisk?
Ragnhild: Jeg vet ikke. Bildene blir så sterke. Det er på en måte så mye brutalitet i bildene at jeg ikke helt klarer å distansere meg fra mordaspektet og kvinner som blir lemlestet. Samtidig som jeg har drevet research og hvor det fortelles det er kvinnens nysgjerrighet driver det, samt mye annet som går på noe helt annet.
Meg: Det er noe med at vi må fortelle fortellingen for i dag, vi kan ikke fortelle fortellingen for den tiden den ble samlet inn.
Ragnhild: Nei, nei. Men det er viktig å få forskjellig tilgang til stoffet. Du fortalte engang om en student som har fortalt en modernisert versjon av den. Det hadde vært spennende å se et slikt realistisk motiv.
Meg: Det gikk på nettmøte. Møtet med morderen skjedde via nettet. Så er det en annen student som har hørt denne versjonen og laget sin egen versjon. Det er altså en ny muntlig tradering. Jeg tror også at fortellingen har et strukturelt problem ved at hun gjentar hele fortellingen etterpå. Hun forteller det som en drøm i et selskap, den er vanskelig å løse, samtidig må du ha den delen for å se hans reaksjon på hva han har gjort. Så er det jo utrolig i forhold til rettssystem. Folket tar dommen i egne hender og lemlester han. Det er fascinerende på et vis, men det oppfordrer til borgervern.
Meg: Vi har flere av disse lange eventyrene også. Som Kvitebjørn Kong Valemon, Østenfor sol og vestenfor måne, Soria Moria Slott og Åse Gåsemor, er det det heter? Den siste er også formidling av seksualitet hvor prinsen gifte seg med en kvinne som har vært sammen med noen før. Åse må stille opp for at prinsen skal få en ren kvinne.
Ragnhild: Jeg har ikke fortalt den. Jeg faktisk ikke fortalt de lengste undereventyrene. Bortsett fra den med løve, falk og maur.
Meg: Men hva tenker du disse folkeeventyrene kan gjøre i dag?
Ragnhild: Akkurat for øyeblikket leser jeg om jungiansk tilnærmelsesmåte og siden du nevnte Kong Valemon så har jeg nettopp vært borte i en tolkning nettopp med dette å ha den beskyttende dyrehuden og at det finnes et tidspunkt for når du kan legge den fra deg og du kan ikke tvinge noen til å legge den fra seg før det. Akkurat det syns jeg er veldig spennende nå; å se hvordan man kan tyde disse fortellingene. Hvis man kan oppleve noe sant i en slik tolkning er det spennende. Jeg syns måten psykologen (forfatteren av en bok Ragnhild leser) gjør det på virker veldig forståelig. Men samtidig så er det jo mye der jeg oppdager nå når jeg leser det som jeg ikke har oppdaget når jeg har hørt en forteller fortelle fortellingen. Jeg må ha en forklaring, eller jeg har trengt en forklaring utenfra til å forstå hva det dreier seg om.
Meg: Det er ikke sikkert den fortelleren som har fortalt det har hatt den tolkningen.
Ragnhild: Nei, overhodet ikke. For å komme tilbake til……. Ja, si kverna som står på havets bunn. For meg blir funksjonen å kombinere autobiografisk materiale og folkeeventyr at det biografiske får en helt annen dybde når du setter det i en sammenheng med et tradert materiale fordi det åpner en helt annen verden. På samme måte om du bygger et ordtak inn i en personlig historie åpner du fortellingen med en gang. Og der tenker jeg absolutt at tradisjonelle fortellinger har en funksjon i forhold til å åpne verden og tilgangen til seg selv og tilgang til andres personlige historier. Noe som jeg forsåvidt gjør i Multiidentitet (et av Ragnhilds fortellerprogrammer), men der er det ikke norske folkeeventyr.
Meg: Jeg syns også den kombinasjonen er spennende. Men jeg tenker at folkeeventyr også kan brukes i andre sammenhenger som vi har snakket om før. Som rene og enestående kulturelle og kunstneriske uttrykk som for eksempel med flyktninger for å få innpass i en kultur.
Ragnhild: Ja, der får du på en måte en dobbel funksjon. Eventyr i seg selv som har tilgangen, hvis vi tenker på barn da, de får oppleve fortellingen og de får tilgangen til en kultur som de nå skal leve i. Men det er forsåvidt interessant for jeg er ikke så sikker på om det vil funke på samme måte i Tyskland. Jeg tror den norske identiteten er mye mer positivt preget av eventyrene. Vi har et positivt forhold, Askeladden er et positivt begrep. Eller du kan se på firmaer i Norge som velger å ha Soria Moria slott eller noe sånt, som bruker begreper fra eventyr som noe positivt. Du skal lete lenge i Tyskland for å finne positive uttrykk som har med eventyrene å gjøre som brukes nå i daglig tale. Og det er spesielt for Norge.
Meg: Ja, det er interessant.
Ragnhild: Alle har jo lyst til å være en Askeladd. Du har ikke en sånn type figur her som du kan sammenligne deg med.
Meg: Det kan også ha en sammenheng med den reelle innsamlingsperioden. Brødrene Grimm samlet egentlig ikke fra «folket», mens Asbjørnsen og Moe faktisk gjorde det.
Ragnhild: I tillegg så har du problemet at i Tyskland, etter andre verdenskrig, så ble det skrevet at det faktisk var Grimms eventyr som gjorde tyskerne til et så brutalt folk som de var. Det var det ene og det andre var at 68 generasjonen som skulle ha det ut. Men det var en ulik utvikling i øst – og vest Tyskland. Øst Tyskland holdt på eventyrene, men i vest skulle det vekk. Wardetskis forskningsarbeid gikk på at hun forsket på barns forhold til eventyr i øst og vest.
Meg: Da tror jeg vi avslutter der. Takk skal du ha.
Takk til Ragnhild som stilte opp.