En torsdag i april 2014 satt jeg på bussen ut på Hvaler, jeg reiste fra Oslo. I Fredrikstad gikk bussen over til å bli en lokalbuss og på bussen kom det en dame, nærmere 70 vil jeg tro. I det hun gikk hun forbi meg, så hun på meg og smilte og sa: ”Jeg ser hvem du er datteren til” (hvilket jo ikke er en kommentar man alltid foretrekker å høre). Hun satte seg ned på setet og tok til å snakke. Hun var nå hytteboer på Hvaler, men var oppvokst der. Hun visste godt hva jeg drev med. Kvinnen så ut til å sitte på en rekke gode historier som jeg fikk tilfeldige fragmenter av. Men når jeg spurte om noe mer, ville hun ikke si noe mer, av hensyn til den og dens slekt.

Det slo meg da at det å fortelle en historie er fortsatt tabubelagt, for hva om man skulle fortelle feil versjon av fortellingen, kanskje man ikke husket alle detaljer og kanskje det var sensitive opplysninger til tross for hendelsen strekker seg bort i mot 100 år tilbake. Slik oppstår det da en hverdagslig sensurering og levde liv og erfaringer blir skrellet bort til fordel for en strømlinjeformet versjon av virkeligheten.

Som forteller er det naturlig å finne fram til fortellinger gjennom møte med andre mennesker, men det er en rekke utfordringer som forseres før de faktiske historiene kommer fram som: informanten vil ikke av hensyn til fortsatt levende mennesker eller slektninger, informanten syns materialet er uinteressant, informanten ser ikke viktigheten av sitt eget materiale eller lignende.

Hilde Møran redegjør i artikkelen ”Metodologiske utfordringer”, for utfordringer knyttet til å bruke intervju i forbindelse med datainnsamling. Artikkelen ser på intervjusituasjonen fra et sosiologisk ståsted, men kan overføres til fortellerens arbeid.

Det å foreta et intervju en muntlig handling og det finnes ulike typer intervjuer og selv om det i artikkelen først og fremst konsentreres rundt forskningsintervjuet, kan det likevel være elementer som kan overføres til andre typer. Å ta i bruk intervju er å nærme seg en virkelighet sett fra et bestemt perspektiv og kan ofte ikke stå alene. Et moment som er viktig å være observant på er at det å foreta et intervju vil si å være i en sosial situasjon som også har sine faktorer. Samt at følgende temaer spiller inn:
Informantens forhold til den virkelighet som beskrives
Er materialet sant eller usant eller ingen av delene
Hva er forholdet mellom intervjueren og informanten og hva slags intervjuteknikk tas i bruk

Enlarge

IMG_4468
Bildet er fra FEST 2008

Enlarge

Fest
Bildet er fra FEST 2008

Det å fortelle om seg selv er ikke et nytt fenomen, selv om det er sterkt fokus på dette i tiden, dette er en form som strekker seg tilbake til gresk antikk og Plautus. Det som gjør at det skiller seg ut i dag er at ”den individuelle selvopptattheten er maksimert.” Trenden er at individet betrakter seg selv som objekt, det drives med selvanalyse og vi kan gruble over vårt private rom i en offentlighet. Jeget er en rekonstruksjon og er stadig omskiftelig.

Å foreta intervjuer kan angripes fra ulike tilnærmingsmåter. Møran beskriver følgende tilnærminger:

Naturalistisk/tradisjonell tilnærming
Her er holdningen at man nærmer seg studiet med naturvitenskapens holdning hvor man skal finne fram til universelle sannheter eller lovmessigheter. Forskeren framstår som en nøytral samler. Forskeren har fokus kun på informantens historie som representerer den ene virkeligheten man søker og det er forskerens mål å representere denne historien så nøyaktig som mulig. Den intervjuede er ”container” og intervjueren er respondent og passiv. Det er den intervjuede som produserer kunnskap.

Emosjonalistisk tilnærming
Her finnes det ingen ”objektiv” distanse, her er forskeren forteller sammen med informanten. Dette skal skje under en atmosfære av åpen og umiddelbar kommunikasjon og man er ute etter informantens subjektive, indre verden. Det er ønskelig med en moralsk, estetisk, emosjonell og intellektuell dybde.

Den tredje tilnærmingen Moen nevner er kalt ”Interaksjonistisk/fortolkende tilnærming” og bygger på at tanken om at individet skapes gjennom sosial interaksjon. Det å være et individ er en relasjonell handling. Dette skaper også en annen holdning til intervjusituasjonen, det vil si at denne situasjonen skapes av begge to, både den som intervjuer og den som blir intervjuet og at meningen blir skapt av begge. Situasjonen skal preges av en undrende holdning, og intervjusituasjon framstår som en språklig refleksjon. Ved å snakke sammen blir virkeligheten tilgjengelig på en ny måte. Fokus er hvordan informanten produserer sosiale identiteter, hvordan vedkommende presenterer det foretrukne selv gjennom sin livsfortelling.

I denne sammenhenger blir fortellingen sett på som et kulturelt uttrykk og ikke en personlig erfaring som vedkommende må stå til rette for. I fortellingen tildeler informanten personer som deltar i fortellingen ulike roller og relasjonen mellom disse rollene skaper en spesiell type genre av livsfortelling.

Innenfor denne tilnærmingen er også form viktig, hvordan fortellingen formuleres og hvordan språk brukes til å gjengi og skape virkelighet blir betraktet.

I disse dager er jeg selv ute og foretar intervjuer med fagfeller, andre fortellere. Først observerer jeg en forestilling eller fortellersituasjon og deretter intervjuer jeg. Jeg skal intervjue fem fortellere og materialet skal kaste lys over den norske fortelleren og folkeeventyret i dag. I en slik intervjusituasjon er vi, som nevnt tidligere, fagfeller. Moens to sistnevnte intervjusituasjoner er da naturlige maler. Den emosjonalistiske fordi intervjuet baserer seg på en fortellersituasjon, den har frembrakt et emosjonelt utgangspunkt. Det er også en ”Interaksjonistisk/fortolkende tilnærming” fordi kunnskapen blir produsert både av den jeg intervjuer og meg selv.

Og selv vil jeg påstå at situasjonene så langt skaper mye og interessant stoff som jeg skal ta med meg videre inn i undervisning og inn i en artikkel om den norske fortellerstilen i dag.

Comments

comments