For lenge, lenge siden, så ikke skillpadda ut som i dag. Skallet dens var glatt og vakkert, og skilpadda var det raskeste dyret i jungelen. Den for igjennom jungelen som et grønt lyn. Selv Elefanten måtte hoppe tilside når skilpadda kom farende.
På dem tiden var det stor sult. Alle var sultne. Skilpadda var så sulten at det ranglet og skranglet i magen. Det pep og det skrek i tarmene. Hvert eneste år pleide folket som bodde opp i himmelen å arrangere en stor fest. På festen kunne man spise den deiligste maten som fantes, og man spilte og sang. Til festen pleide himmelfolket å be dyrene om å komme. Men det var bare fuglene som kunne komme, for det var bare fuglene som hadde vinger og fjær, og som kunne fly den lange veien til himmelen.
Skilpadda ville være med på festen i år, og skilpadda var lur. Han hadde en ide. Han strakte på halsen sin og ropte på fuglene. ”Fugl, fugler, fugl, fugler”, ropte han. Alle fuglene om og alle fuglene samlet seg rundt skilpadda og sa: ”Hva er det? Hvorfor ropte du på oss?”.
”Dere er mine beste venner, og jeg lurte på om jeg kunne låne en fjær av dere?”
”En fjær? Hva skal du med en fjær?”, spurte fuglene om.
”Ingenting!”, sa skilpadda.
”Men hva skal du med en fjær når du skal bruke den ingenting? Det går jo ikke!”
”Dere er mine beste venner, og dere skal på fest. Jeg tenkte jeg kanskje kunne være med mine beste venner på fest. Men for å komme meg til himmelen må jeg ha vinger, og for å ha vinger må jeg ha fjær. Derfor lurte jeg på om jeg kunne låne en fjær av dere”, sa skilpadda.
Fuglene stakk nebbene sine sammen og de til å prate om hva de skulle gjøre. Alle fuglene ble enige om at de kunne låne skilpadda en fjær hver. Alle fuglene dro en fjær ut av fjærdrakten sin, gikk frem til skilpadda og stakk den inn i skallet hans. Tilslutt var hele skilpadda dekket av fjær. Han så mer ut som et fugleskremsel enn en skilpadde.
Så sa skilpadda: ”Å, det er bare en ting jeg nesten holdt på å glemme. Alt er jo nytt i himmelen. Derfor må vi ta nye navn. Mitt navn er ikke lenger skilpadde, men ”Alle sammen”. ”Alle sammen”. Husk det.” Fuglene tok seg nye navn de også, og når alle fuglene hadde tatt seg nye navn, begynte de å flakse og slå med vingene, så lettet de og fløy den lange veien til himmelen. Midt i blant fuglene, fløy skilpadda.
Omsider nådde de himmelen lang der opp. Fuglene og skilpadda gjorde store øyne. For der i himmelen var det dekket et langt bord, med den deiligste maten man kan tenke seg. Himmelkongen reiste seg opp og sa: ”Vær velkommen, alle sammen.” ”Takk skal du ha”, sa skilpadda. ”Da ber jeg alle sammen om å sette seg.”, sa himmelkongen. ”Takk som byr”, sa skilpadda og satte seg ved kort enden av langbordet. Men fuglene ble stående, for de hadde ikke hørt sitt navn bli ropt opp. Himmelkongen ble forbauset og ropte: ”Men det er mat nok til alle sammen, vær så god og spis.” ”Takk for det!”, sa skilpadda og begynte å spise. Men fuglene ble stående for de hadde virkelig ikke hørt sitt navn bli ropt opp. Skilpadda brød seg ikke om fuglene. Han spiste og han åt, og han åt og spiste. Fuglene så på og kjente hvordan de ble mer og mer sultne. Etter hvert ble de så sinte at de gikk frem til skilpadda, dro den fjæren de hadde lånt han ut av skallet, satte den tilbake i sin fjørdrakt og fløy tilbake til jorden.
Skilpadda fortsatte å spise til han hadde spist opp alt som lå på bordet. Det var ikke en eneste smule igjen. Men da ble skilpadda redd, for han oppdaget at alle fjærene var borte. Hvordan skulle han komme seg hjem? Han måtte hoppe. Opp i himmelen bodde det en liten fugl. Skilpadda ropte på fuglen og sa: ”Du er min beste venn. Kan ikke du dra ned til fru skilpadde og be hun legge ut alt det myke hun har i en stor haug så jeg kan lande i den når jeg hopper ned fra himmelen.”
Fuglen fløy fra himmelen og ned til fru skilpadde. Fuglen som hadde sett hvordan skilpadda var himmelen, sa: ”Din mann skilpadda har bedt meg gi deg beskjed om å legge ut alt det harde du har i en stor haug.” Fru skilpadde gjorde det hun var bedt om. Hun la alt det harde hun fant i en stor haug. Oppe i himmelen satt skilpadda og så over himmelkanten. Langt der nede så han fru skilpadde holdt på med noe. Han så ikke hva hun gjorde, men han så at hun ble ferdig. Da tok han et skritt tilbake, telte til tre, så løp han fort ut over kanten og lot seg falle nedover.
Da han nærmet seg jorda fikk han se at fru skilpadde ikke hadde lagt ut det myke hun hadde, men alt det harde. Han prøvde å stoppe i lufta, men da dette ikke gikk, fikk han snudd seg. Han landet på ryggen med et brak. Skallet gikk i tusen biter. Fru skilpadde fikk tilkalt medisinmannen som hjalp henne å lime skallet sammen. Det er derfor skilpadda har sprekker i skallet sitt den dag i dag. Og det er derfor skilpadda er så langsom, for han ble så stiv og støl i det lange fallet for mange mange år siden.