Samarbeid

I en hel uke har vi arbeidet med å få sving på Hervor, det har ennå ikke løsnet, men vi er på vei et sted. Vi, det er Paula, Gyrid og meg. Der det ikke har løsnet, er at det ennå ikke har fått et katarsis-punkt, det er ikke berørende, kanskje man skal avfinne seg med det?

Vi arbeidet fra mandag til fredag forrige uke. Vi prøvde å få en oversikt over det originale materialet, Gyrid griper det nydelig med sin komposisjon. Men som sagt det berører ennå ikke. Men Hervor er ikke en å la seg berøre av, hun dreper som barn, hun blir kriger og hun dreper sin ene sønn (indirekte). Jeg ønsker ikke å gå inn i noe psykologi, dette er ingen Medea hvor vi skal la oss omsylte av indre monologer for å forklare hennes grusomme handlinger – å kastrere sin mann fullstendig, å sørge for at han ikke har noen etter seg.

Hervors handlinger kommer av en kulturell kontekst, det er ikke hengitt til psykologi, men kultur. Samtidig savner jeg gjenkjennelsen og peripetien fra de greske tragediene. Det er kanskje for mye utenfor blikk?

Fortellingen om Hervor er heller ikke et folkeeventyr, så det er ikke fylt med metaforer eller symboler som vekke gjenkjennelse. På et eller annet vis må jeg likevel fylle det med erfaringer som gjør at vi kan flytte inn i fortellingen og ikke bli sittende utenfor å kikke inn på noe som kanskje eller kanskje ikke skjedde.

Samarbeid er viktig i den muntlige fortellerkunsten, fordi det er et kollektiv som skal løfte fortellingen. Jeg selv er dårlig på å øve alene så selv om vi ikke har løst forestillingen om Hervor, har det vært veldig givende å arbeide med Paula og Gyrid.